Kronikk

Offent­leg­heitas klassetak

Ytringsfridomsdebatten handlar om vilkåra for dei som snakkar høgt og klårt. Kva med alle dei andre?

OFFENTLEGHEITAS VIRTUOSAR: For dei som «naturleg» deltar i samfunnsdebatt er det ubegripeleg at ikkje alle gjer det, skriv Jan Fredrik Hovden. Her medlemer i Ytringsfridomskommisjonen under ein middag i oktober i fjor. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth SolbøOFFENTLEGHEITAS VIRTUOSAR: For dei som «naturleg» deltar i samfunnsdebatt er det ubegripeleg at ikkje alle gjer det, skriv Jan Fredrik Hovden. Her medlemer i Ytringsfridomskommisjonen under ein middag i oktober i fjor. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth Solbø

Når ytringsfridom no igjen vert debattert, så handlar det, som vanleg, anten om offentlegheitas infrastruktur eller om ytringskultur. Det fyrste handlar om vilkåra for at meiningsutveksling i det heile er mogleg – som at ein ikkje vert straffeforfylgd for vanlege ytringar, og at det finst stadar å ytre seg. Det andre handlar om vilkåra for dei som snakkar – om dei opplever hets, og om debattar er saklege.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Jeg har jobbet som jordmor på sykehus i Iran og vært til stede under utallige fødsler. Dette vet jeg: Landet mitt trenger en fremtid.

Finan­sie­rings­sys­temet for univer­si­teter og høgskoler sikrer ikke faglig bredde. Her er tre alter­na­tiver.

Prisjuster barne­tryg­den!