Kronikk

Offent­leg­heitas klassetak

Ytringsfridomsdebatten handlar om vilkåra for dei som snakkar høgt og klårt. Kva med alle dei andre?

OFFENTLEGHEITAS VIRTUOSAR: For dei som «naturleg» deltar i samfunnsdebatt er det ubegripeleg at ikkje alle gjer det, skriv Jan Fredrik Hovden. Her medlemer i Ytringsfridomskommisjonen under ein middag i oktober i fjor. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth SolbøOFFENTLEGHEITAS VIRTUOSAR: For dei som «naturleg» deltar i samfunnsdebatt er det ubegripeleg at ikkje alle gjer det, skriv Jan Fredrik Hovden. Her medlemer i Ytringsfridomskommisjonen under ein middag i oktober i fjor. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth Solbø

Når ytringsfridom no igjen vert debattert, så handlar det, som vanleg, anten om offentlegheitas infrastruktur eller om ytringskultur. Det fyrste handlar om vilkåra for at meiningsutveksling i det heile er mogleg – som at ein ikkje vert straffeforfylgd for vanlege ytringar, og at det finst stadar å ytre seg. Det andre handlar om vilkåra for dei som snakkar – om dei opplever hets, og om debattar er saklege.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Socia­lis­tisk Folkeparti får en nøkkel­rolle i oppgjøret med geogra­fiske skiller og ulik velferd.

Problemene har vært kjent i en årrekke. Vi må utvikle et bedre barnevern, og kan starte med forsøks­virk­somhet nedenfra.

Folke­av­stemning er ikke det eneste som sikrer en demo­kratisk beslutning.