Jeg har tenkt og tenkt på hva det er som gjør at jeg liker Erlend Loes romaner, selv når de ikke er særlig gode. Det enkle svaret er humor; min er ganske dårlig, sannsynligvis forma av å lese Loe i ungdommen. Jeg trives blant de ofte urimelige og snurrige karakterene hans, men selv om han har noen udiskutable klassikere bak seg – «Tatt av kvinnen», «Naiv. Super» og «Doppler» – er det like udiskutabelt at forfatterskapet er ujevnt. En del av bøkene hans framstår mer som fikse enn gode ideer, og virker ofte å være bygd på en rekke nokså spontane innfall («hva skjer om Jens Stoltenberg blir utbrent og flytter inn hos en sky lektor?»). Den merkelige, overdrevne, nesten barnlige humoren gjør likevel at jeg liker å lese disse halvgode romanene.
Tull: Erlend Loes bygdekonflikt er morsom i små doser, men slitsom i lengden.
Sunt bondevett
