«I hele 2022 feirer vi frivilligheten – Norges største lagarbeid – for å få enda flere med på laget.» Slik introduseres Frivillighetens år 2022 på kampanjens nettside. Det er fint med en fest, men markeringen står i fare for å bli omtrent like virksom som klapping for et helsevesen som kneler av underfinansiering og markedsbyråkrati. Vi må adressere frivillighetens kår. Kommersialisering av stadig nye samfunnsområder er en tikkende bombe under norsk dugnadsånd.
Våren er dugnadstid. Borettslag, båtforening, skole, barnehage, idrettslag og korps har ofte sterke tradisjoner for frivillig innsats. Mange legger ned litt innsats for å skape noe stort sammen. Hverdagsheltene jobber året rundt for at lag og foreninger skal leve. Den siste tiden har mange også engasjert seg for flyktninger som ankommer Norge, og snart står endelig en ny festivalsommer for tur. Frivillig arbeid bidrar med store og viktige verdier i vårt samfunn. Spørsmålet er om innsatsviljen opprettholdes når gratisarbeidet havner som privat profitt hos samfunnets aller rikeste.
Et grelt eksempel er hvordan det kommersielle asylkonsernet Hero, som eies av Kristian og Roger Adolfsen, utnytter frivillig innsats. Selskapet har inngått en avtale med det offentlige om å drive flyktningmottak. Innen asylmottak har kommersielle aktører som Hero de siste årene utkonkurrert både ideelle og offentlige tilbud ved å presse prisen på tjenestene ned. Men når flyktninger ikke får skikkelig mat, klær eller boforhold, så inviterer Hero til dugnad! Eller frivillige som ser behovene, trår på eget initiativ for å fylle hullene der selskapet ikke leverer tross offentlig kontrakt og fullfinansiering.
Den frivillige innsatsen er prisverdig og hjelper mennesker som trenger det. Problemet er jo mer de frivillige jobber, jo større overskudd er det sannsynlig at Adolfsen-brødrene vil oppnå. Brødrene er ifølge Kapital blant Norges 100 rikeste. Nå snylter de altså ikke bare på skattepengene, men også på frivilligheten. Det har vært tilfeller der folk har kritisert selskapet på sosiale medier, men der innlegg raskt har blitt erstattet med nye som forteller at Hero gjør alt de kan. Hvem som har grepet inn når kritikk blir til hyllest, kan man jo bare lure på. Selskapet selv, men også det offentlige som har overlatt ansvaret til dem, har i alle fall klare interesser i å dempe kritikk.
Avgrensinger mellom det kommersielle, det frivillige og det offentlige er ikke nytt. Ønsket om frihet, og samtidig finansiering, fra er ingen enkel balansegang. Ei heller forholdet mellom frivillighet og lønnsarbeid. Men når finanskapitalen de siste årene har kjøpt seg inn alt fra velferdstjenester til festivaler (og fotballklubber) så gir dette nye utfordringer vi må forholde oss til.
Det skapes stadig nye gråsoner mellom offentlig ansvar, kommersiell fortjeneste og frivillig innsats. For kort tid siden ble jeg kontaktet av en frivillighetssentral som opplevde at såkalte «sosiale entreprenører» rekrutterte til dårlig betalte jobber blant deres frivillige. Konkret gjaldt det sikkerhetsansvar på arrangementer og besøksvenner på sykehjem. Det ble vanskeligere å rekruttere til besøkstjenesten, når andre betale symbolske summer for liknende arbeid.
Sikkerhetsarbeidet på arrangementer ble tidligere utført frivillig av lokale ungdommer, men nå var det behov for profesjonalisering. Kommunen leide likevel ikke inn en profesjonell aktør, men inngikk en avtale med et selskap som betalte ungdommer en svært dårlig lønn. I andre sammenhenger ville vi kalt det sosial dumping, men selv i rødgrønne kommuner blir slik nå feiret som sosialt entreprenørskap. Det finnes ingen avgrensing av hvem som kan kalle seg «sosial entreprenør».
Dagens frivillighet må forholde seg til et nytt og mer kynisk landskap. Derfor må Frivillighetens år brukes mer enn feiring. 2022 bør også bli året da vi tar konkrete grep for å sikre rammevilkårene for frivillig arbeid. Her hviler et stort ansvar på våre nasjonale politikere. Et viktig skritt er at Stortinget må sørge for en lovgivning som gjør det mulig å skille mellom kommersielle og ikke-kommersielle aktører. Ellers kan også 2022 ende opp som nok et år der trusselen mot dugnadstradisjonen bare vokste seg større. For hvor lenge gidder folk å jobbe gratis for andres private profitt?