DebattYtringsfrihet

Sian og lovtolkning

Lene Auestad, antirasist og Dr. i filosofi fra Etikkprogrammet, UiO
TÅLER INDERLIG VEL: Jurist Anine Kierulf synes å være blind for konteksten Sians koranbrenning inngår i, skriver forfatteren. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning BratlieTÅLER INDERLIG VEL: Jurist Anine Kierulf synes å være blind for konteksten Sians koranbrenning inngår i, skriver forfatteren. FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

I Klassekampens reportasje om den islamofobe hatgruppen Sian 27. april, står det «Å brenne Koranen er ikke en hatytring, fordi ytringen retter seg mot religionen islam og ikke muslimer som personer. Det mener Kai Spurkland, politijurist i Oslo.» Anine Kierulf kritiserte vinklingen av saken i et innlegg 30. april, og skriver blant annet: «Seriøst, Klassekampen? Det Spurkland (...) uttaler seg om, er hvordan jussen etter hans beste faglige skjønn er. Ikke hvordan han eller hans kollegaer mener den burde være.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

India

Søt profitt, bitter ettersmak

Internasjonalt framstår det norske oljefondet som et forbilde for etisk kapitalisme. Med over 2100 milliarder dollar under forvaltning er det verdens største statsfond, bygget på oljerikdom og forvaltet ut fra en idé om at offentlige midler skal investeres ansvarlig og i tråd med menneskerettighetene. Dette settes på prøve i sukkerrørsfeltene i Maharashtra i India. Indian Sugar Industry Workers Association (ISWA) organiserer sukkerrørinnhøstere, møllearbeidere og ansatte innen transport og lagerhold over hele Indias sukkerbelte. Vi ber om at norske pensjonspenger slutter å finansiere en industri basert på systematiske brudd på menneskerettighetene. India er verdens største sukkerprodusent, og sukker er en vesentlig del av den indiske økonomien. Det amerikanske arbeidsdepartementet har knyttet sukkerrørshøstingen i Maharashtra til tvangsarbeid. Oxfam Indias rapport «The Human Cost of Sugar» dokumenterer hvordan forsyningskjeden bygger på uformell arbeidskraft fanget i fattigdom og gjeldsslaveri, der kvinner og barn bærer den tyngste byrden. Kvinner rammes på et særlig brutalt vis.

Skrevet anonymt og på vegne av
Pengepolitikk

Rødt vil endre mandatet til Norges Bank

I avisa den 15. mai kommer Roman Eliassen med besynderlige påstander om Rødts rentepolitikk. Han anklager oss for å ha gjort sentralbanksjefen til en klassefiende i stedet for å diskutere Norges Banks mandat. Her er det nødvendig med en oppklaring. Rødt er fullt klar over at sentralbanksjefen utfører et oppdrag som Stortinget har satt henne til, selv om dette knapt nok kan være et argument for at måten banken utøver dette oppdraget på bør være hevet over enhver kritikk. Uansett er hovedmålet vårt, som vi blant annet har meldt i nettopp Klassekampen, å endre mandatet til Norges Bank. Konkret mener vi at sentralbanken i større grad må skille mellom prisvekst som skyldes forhold i den norske økonomien og prisvekst vi importerer utenfra. Da slipper vi at norske arbeidsfolk blir straffet for Donald Trumps krig i Iran.

Mímir Kristjánsson,
Stad skipstunnel

Aps lynavleiar

Kvar gong statsminister Støre og finansminister Stoltenberg skal snakke om «ansvarleg pengebruk», dreg dei fram det same prosjektet: Stad skipstunnel. Dette éine, relativt rimelege samferdsleprosjektet på Vestlandet har blant Ap-toppane og Oslo-eliten elles blitt sjølve symbolet på sløsing. Det er ein lynavleiar. Stad skipstunnel er ei tydeleg avgrensa éingongs­investering som er langt billigare enn dei fleste større veg- og jernbaneprosjekt på det sentrale Austlands-området, og heller ikkje bind opp framtidige investeringar for å kunne ta ut prosjektnytten (slik som å bygge delstrekningar på Intercity eller motorvegar). Samtidig viser tal frå Samferdselsdepartementet at ei rekke veg- og jernbaneprosjekt – mange av dei på Austlandet – har dårlegare samfunnsøkonomisk lønsemd enn Stad Skipstunnel. Likevel går desse prosjekta vidare, med Ap-toppane si heilhjarta støtte. Stad skipstunnel derimot, skal stoppast, med høgast mogleg medieprofil. Kvifor? Fordi det er lett. Det er langt frå makta, det gjeld næringar og ei transportform (sjøtransport) som mange i Oslo-bobla ikkje kan så mykje om, og det skaffar deg goodwill blant kommentariatet i Oslo-gryta, blant dei Oslo-utdanna og Oslo-busette byråkratane i Finansdepartementet – ja, til og med hos Sløseriombudsmannen, langt inne i dei djupe skogane i Østerdalen. For meg er dette grenselaust provoserande.

Alfred Bjørlo