Gryr i norden

Til den store gullmedalje

Med sentrale lønnstillegg vinner alle.

Lone Lunemann Jørgensen, forbundssekretær i NTL
OFFICE OLYMPICS: Til slutt er det sjefen som får førstepremien. OFFICE OLYMPICS: Til slutt er det sjefen som får førstepremien.

I en episode av tv-serien The Office, som handler om arbeidsmiljøet i papirbedriften Dunder Mifflin, arrangerer medarbeiderne Office Olympics. De konkurrerer mot hverandre i mer eller mindre sportslige øvelser som involverer kontorrekvisita. Konkurransen skaper samhold og engasjement på arbeidsplassen, og viser hvor viktig det er med et inkluderende arbeidsmiljø. Å konkurrere mot kollegaene sine om hyggelige ting som ikke er relaterte til arbeidsoppgavene, kan være en artig øvelse. Men å konkurrere med hverandre om lønn blir fort det motsatte. I lokale lønnsforhandlinger skjer nettopp det, fordi det er en individuell tilnærming til hvordan lønna skal fordeles. En får kanskje til noe utjevning lokalt, men det er i de sentrale og generelle lønnstilleggene vi får til endring på samfunnsnivå. Det er her vi kan sikre økt kjøpekraft og reallønnsvekst for alle. I årets oppgjør er det spesielt viktig – prisveksten på både strøm, drivstoff og matvarer gjør at folk med helt vanlige jobber sliter med å få endene til å møtes.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Gryr i norden

Faglig opprør

I minst ti år har vi snakket med myke stemmer om en tillitsreform i offentlig sektor, men det vi egentlig har bruk for er et faglig opprør. Ulydighet mot begrensningene. Formålet med velferdsstaten må være å fordele, utjevne og skape likhet. Den må kompromissløst kreve å være en garantist for at tjenestene nærmest oss har menneskerettighetene som ledetråd for sin faglige utøvelse. For hva er det offentlig omsorg, pleie og undervisning produserer hvis ikke? Ikke likhet eller verdighet, i hvert fall. Det er dypt utilstrekkelig at det ikke er nok folk på jobb i hjemmesykepleien, på sykehjemmene, i barnehagene, på SFO og andre offentlige tjenester som utfører helt sentrale oppgaver på vegne av fellesskapet. Jeg er så lei av å høre at dette blir beskrevet som en bemanningskrise eller redusert til et spørsmål om økonomi.

Sara Bell

Uformell streik

Den 31. mars gikk mer enn 100 Wolt-bud ut i streik i København. De streikende møttes ved Nørrebro Runddel, men innså at de måtte flytte på seg. Antallet bud som strømmet til streiken – langt høyere enn de 50 som var forventet – risikerte å lage fullstendig kaos i ettermiddagstrafikken. På sykler og mopeder dro de gjennom byen mot Wolts hovedkvarter i Ny Carlsberg Vej mens de ropte slagord. Bakgrunnen for streikene ble konsist oppsummert av David Rønbach fra Community House Copenhagen, en frivillig organisasjon for migrantarbeidere: «Lønningene faller og levekostnadene stiger. Noen bud ser seg nødt til å jobbe tolv timer om dagen bare for å få hverdagen til å henge sammen.» Strategien var enkel: De streikende avviste alle bestillinger som kom inn i appene deres for å tvinge plattformens algoritme til å tilby en høyere pris for leveringene.

Espen Utne Landgraff

Felles­skapet

Da jeg studerte retorikk, var jeg med i studentutvalget på instituttet. Vi organiserte fagkvelder, kollokvier og diskuterte hvordan vi kunne styrke retorikkfaget i konkurranse med de mange andre humaniora-linjene. På universitetet var vi alle opptatt av de samme tingene, og det var selvsagt deilig. Som tillitsvalgt har jeg lært noe viktigere enn studieteknikk, metode og fancy fremmedord: Nemlig at det er fellesskapet med kollegene mine som teller. Og at vi utfyller hverandre. Som NTL-tillitsvalgt treffer jeg folk med utrolig forskjellig bakgrunn.

Lone Lunemann Jørgensen