DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Fødsel

Frifødsel handler ikke om aksept for døden

Klassekampens faste kommentator Karin Haugen skrev 17. april at den danske friføderen Cecilie Wittnebels uttalelser representerer «meg-kultur på speed». Haugen mener unge kvinner må tilsidesette egne behov for å ta vare på andre, særlig under fødsel. Jeg har selv frifødt mitt eneste barn og påføring av skyld for å være egoistisk biter ikke på meg. Haugen reagerte sterkt på at friføder Wittnebel tilsynelatende aksepterte at barna hennes kunne dødd i fødsel. Det er ikke kjernen i frifødsel. Valget fattes for å føde naturlig og fysiologisk, slik at mor og barn kan oppnå psykiske og fysiske helsefordeler.

Anja Bache-Wiig Solberg
Lesekrise

Operasjon «mikroles» – en kvikk-fiks mot lesekrise

Elise Winterthun skriver 24. april at vi står i fare for å bli som middelalderens analfabeter. Lesekrisa er en realitet, og en samtidsdiagnose som jevnt og trutt lyser mot oss fra skjermene våre. Det er ikke lenger noen nyhet at norske elever scorer lavt på nasjonale og internasjonale lese- og leselystundersøkelser. Det er knapt noen nyhet at studenter ikke leser pensum. Jeg tør ikke engang tenke på den dagen det slås opp at heller ikke foreleserne leser. Tiltak finnes imidlertid: For et par år siden lanserte regjeringen leselyststrategien Sammen for lesing (2024-2030), med uttalt mål om å øke barn og unges leseferdigheter, for slik å skape leselyst og -glede.

Inga Henriette Undheim
Nysnø

Logisk kort­slut­ning

SV mener at det blir feil av Rødt å regne verdifallet i Nysnø-porteføljen som tap, siden fondet ikke har solgt seg ut og realisert tapene ennå. Denne distinksjonen er kanskje av teoretisk interessene for økonomene, men bidrar neppe til å snu inntrykket av at Nysnø ikke lykkes med sitt eget mål om maksimal avkastning. Dersom Oljefondet et år hadde gått med nesten tjue prosent i underskudd, som Nysnø gjorde på direkteinvesteringene sine i 2024, ville nok de fleste vært enige om det var et problem – uavhengig av SVs lærebokaktige påpekninger om at underskuddet teknisk sett ikke ville vært realisert. Uansett tar SV feil i at Rødts hovedkritikk er at Nysnø taper penger. Vår hovedkritikk er at Nysnø er en finanskapitalistisk og udemokratisk sløsing av klimapenger som bør bli brukt på en mer effektiv måte. SVs kreative forsøk på å framstille Nysnøs budsjettresultater som bedre enn de egentlig, er endrer ikke på den kritikken.

Geir Jørgensen og Mímir Kristjánsson