DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Syria

Står vi løpet ut i Syria?

Jeg har vært i Syria to ganger det siste året. På reisen fra Damaskus til nordøst kjørte vi gjennom byer som Al-Raqqa, Homs og Aleppo, steder som for få år siden var frontlinjer i en brutal krig. I dag er våpnene for en stor del blitt stille, men ødeleggelsene er overalt. Skoler mangler vegger, boligområder er ubeboelige, og store deler av landet er fortsatt farlige å ferdes i. Syria bærer dype arr etter den brutale krigen. Samtidig står landet, ett år etter Assads fall, ved et reelt veiskille. For første gang på lenge finnes det rom for gjenoppbygging og fredsbygging, ikke bare av infrastruktur, men av tillit mellom mennesker, lokalsamfunn og myndigheter.

Raymond Johansen
Klimautslipp

Kritikken mot Kina og India bommer

Klassekampens vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes fortsetter sitt felttog mot «det grønne skiftet» i Viten-spalten 4. desember og i replikk til meg 6. desember. For femte gang i år prøver han å holde liv i den seiglivede myten om at Kinas klimagassutslipp vil fortsette å vokse i årene framover – nå med henvisning til at Det internasjonale energibyrået (IEA) sier at de energirelaterte utslippene der økte med 0,4 prosent i 2024. Men IEA anslår også at utslippene er «on the track to plateau in the mid 2020s and then enter a moderate decline to 2030.» Ja, dette er usikre prognoser, men de støttes av blant andre UNEP (FNs miljøprogram) og Carbon Brief. I en rapport fra oktober i år anslår de at G20-landenes samlede utslipp vil minke til 35 gigatonn CO₂ i 2030 og videre til 33 gigatonn i 2035, og at Kina vil være den største bidragsyteren til denne antatte reduksjonen.

Eirik Skattum
Klimasøksmål

Vi kommer til å vinne, men det blir kanskje for seint

Samtidig som orkanen Melissa rev og smadret seg gjennom Sentral-Amerika, avga Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) sin dom i «Klimasøksmålet» 28. oktober. Det har gått nesten ti år siden Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha tildelt oljelisenser i det sårbare Arktis. Når siste punktum er satt, er vi både nærmere og lenger unna å løse klimakrisen. I 2016 var det nesten ingen klimajuss å lene seg på, verken i Norge eller internasjonalt. I dag finnes det tusenvis av saker, hvorav de fleste ender i klimaets favør. Derfor var vi håpefulle. Men som i norsk Høyesterett, vant vi heller ikke fram i EMD; tildelingen av lisenser brøt ikke menneskerettighetene.

Andreas Randøy