DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Trond Vernegg, Trine Skei Grande og 1 andre
Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Victor Øvregaard
Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.

Jon Langdal