DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Statsbudsjettet

På vippe­punk­tet

Forrige uke kom nyheten om at det første vippepunktet er nådd: De tropiske korallrevene vil ikke overleve klimaendringene. Havet har blitt så varmt at fargesprakende koraller blekes hvite og dør. Koralldøden er dessverre bare starten på det som venter oss, om politikerne ikke klarer å trekke i nødbremsen. Havnasjonen Norge har tjent seg styrtrik på å bidra til å bleke de tropiske korallrevene. Med norsk olje og gass, som år etter år har gitt enorme inntjeninger til statskassen vår, har vi eksportert klimaendringer og er medskyldig i at jorden nå har nådd sitt første vippepunkt. Det er derfor både flaut og katastrofalt at Norge ikke klarer å bruke denne rikdommen til å omstille samfunnet vårt. Da klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen ble konfrontert med vippepunktet, sa han at dette bør være en påminner om at hele verden er nødt til å ta grep nå. Samme uke leverer Ap et statsbudsjett som er milelangt unna å gi oss den omstillingen vi trenger.

Johanna Haukanes Leivestad
Politikerforakt

No more than one King!

I USA demonstrer millioner av folk mot president Trump under parolen «No Kings». Dette fordi Trump svikter demokratiet og opphøyer seg selv og sin familie. Kanskje vi her på berget bør demonstrere mot statsminister Jonas og finansminister Jens under parolen «No more than one King». Vi er så heldige at vi har vår flotte, empatiske og folkelige kong Harald og trenger ikke flere som utfordrer ham. Arrogante politikere som driver med løgn, som ikke vil innrømme og selv ikke står opp for sine feil, trenger vi ikke. Dessverre er dette blitt et problem på begge sider av de politiske skillelinjer og jeg med mange har mistet tillit og føler forakt for våre toppolitikere. At vår statsminister og finansminister bryter med Stortingets tradisjoner og selv ikke møter til spørretimen, forteller meg om mangel på respekt for våre øverste tillitsvalgte.

Pål Martens Bratland
Arbeiderpartiet

Tilliten vår til Ap er tynnslitt

Med kirurgisk presisjon gikk finansminister Jens Stoltenberg, statsminister Jonas Gahr Støre og Arbeiderparti-regjeringa til verks for å fjerne en rekke av Senterpartiets store politiske gjennomslag fra tida i regjering sammen. Slik behandler Ap «venner». Dette gjorde de etter å ha drevet aktiv valgkamp på disse sakene og solt seg i glansen av Senterpartiets gjennomslag. De løy, og ble tatt med buksene nede. Etter en uke hvor Arbeiderpartiet har forsøkt å kommunisere seg ut av krisen, måtte de tirsdag kveld krype til korset og gjøre full retrett. Forklaringene har vært mange. Først ville de ikke innrømme at de hadde lovet dette, så beklaget de at dette hadde kommet feil ut, flere av Aps ordførere sa videre at de hadde løyet, så kom statsråd Sigrun Aasland i helga og mente at dette ikke var noe løftebrudd og til slutt sier statsminister Jonas Gahr Støre at de hadde gjort «en feil», ikke «løyet». Denne vinglinga og forsøk på tåkelegging av en av tiårets største politiske skandaler, innbyr ikke til økt tillit eller samarbeid.

Magnus Weggesrud og Stian Bakken