DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Øyafestivalen

Boikott er mogleg

Kvifor er det så vanskeleg for Øyafestivalen å ta palestinske BDS-prinsipp på alvor? Øya-leiar Henry Leeves gjekk i strupen på boikott som verkemiddel i Klassekampen 29. juni. I heile saka glimra BDS-strategien med sitt fråvære. Dette trass i at kampanjen har gått føre seg under palestinsk leiing i over 20 år i tråd med internasjonal lov. Minstekrava til Superstruct-festivalar som Øya er klare og oppnåelege: ta offentleg avstand frå KKRs medverknad til Israels folkerettsbrot, innfør etiske retningslinjer, respekter BDS-rørsla og diskuter prinsippa med partnarar. Palestinakomiteen la press på Øya som omsider innfridde desse krava (Klassekampen, 17. juni). At Palestinakomiteen ikkje prioriterer boikott, betyr ikkje at presset er over.

Pål Nygaard og Eli Morken Farstad
Fotball-vm

FIFA og Infantino

På NRK sin nettside 6. august står det: «I brevet går FIFA også hardt ut mot kritikerne. – FIFA vil ikke tolerere noen angrep på sin integritet og vil iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare sitt omdømme, skriver de i brevet.» Det er bare én organisasjon og én person som har angrepet FIFAs integritet, og et relativt lite miljø som slår ring om den manglende integritet. Det dårlige omdømme til FIFA per i dag vil enkelt kunne endres med «nødvendige tiltak» som å fjerne dette miljøet, og starte på veien mot demokrati, transparens og nettopp «integritet».

Jan Lange
Rødt og frp

Indig­na­sjonen seirer

Det er gode tider for de indignerte. På den siste meningsmålingen for Alltinget og ABC nyheter som kom denne uka, har de en samlet oppslutning på nøyaktig 40 prosent, et tall som vel ikke er sett siden Gerhardsens dager. Muligens går det et blaff av glede gjennom Frp, med 31,2 prosent og Rødt med 8,8 prosent, men de lar det neppe overhånd. Det er tross alt indignasjonen som er deres fremste force, og det veit de nok. Noen vil kanskje mene at forskjellene mellom Rødt og Frp er store og at det er urimelig å slå sammen ovenstående tall for oppslutning. Det kan ha noe for seg, men i politisk metode er de nærmest identiske. Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson framstår definitivt som landets mest indignerte politikere.

Håvard Syvertsen