DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Harald v (1937-2026)

Til minne om kongen

Du bar en hel nasjon i ditt hjerte. Nå bærer en hel nasjon deg i sitt.

Silje Rebekka Storleer
Arkitektur

Aparte arkitektur

Både Bengt Andersen (19. august) og Tor Inge Hjemdal (24. august) reiser spørsmål i Klassekampen om hva er lav arkitektonisk kvalitet. Dette ut fra at flertallet av befolkningen – og arkitekter – mener at lav arkitekturkvalitet er et problem i Norge. Hjemdal avslutter med at vi bør snakke mer om hva vi synes er dårlig, hva slags steder vi ønsker oss og hva vi vil unngå. I de diskusjoner som forhåpentligvis nå kommer, er det særlig ett tema som jeg synes fortjener oppmerksomhet, nemlig stedstilpasning. Etter å ha deltatt i byggebransjen i mange tiår er mitt inntrykk at flertallet av norske arkitekter sterkt prioriterer et mål om at nye bygg først og fremst skal fremstå som nye, moderne og frakoblet eldre omgivelser.

Oddbjørn Paulsen
Språk

Kongen er død – leve konjunk­tiven!

Hva har kongen og djevelen til felles? Ikke mye kanskje, bortsett fra konjunktiv. Kong Harald Vs bortgang har blåst liv i et gammelt, innarbeidet uttrykk. Flere medier brukte uttrykket «Kongen er død, leve kongen», anført av Dagbladet, som slo det opp over hele forsiden lørdag 29. august. For en språknerd er det morsomt å se hvordan en nærmest utdødd form som konjunktiv har overlevd i mange stående uttrykk. «Leve kongen» er ikke en infinitiv, selv om formen «leve» sammenfaller med infinitiven «å leve». Men hva uttrykker egentlig konjunktiven i dette tilfellet? Dagbladets fotomontasje illustrerer overgangen fra gammel til ny konge. Formen leve kongen uttrykker med andre ord et ønske eller en bønn.

Rune Wikstøl