DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Atomvåpen

Utlån av paraplyer

Frankrikes atomvåpenprogram ble utviklet av Charles de Gaulle etter at han kom til makten i 1958. Hovedmålet var å frigjøre Frankrike fra avhengigheten av USA. Da dette var oppnådd, kunne han i 1967 trekke landet ut av Natos integrerte militære struktur og be amerikanerne forlate sine baser i Frankrike. De Gaulle visste at Frankrike aldri kunne måle seg med USA og Sovjetunionen, men landet skulle være sterkt nok til å avskrekke enhver potensiell angriper. Fra de Gaulle og frem til Macrons nylige uttalelser har den franske avskrekkingsdoktrinen utelukkende hatt som formål å forsvare det nasjonale kjerne­territoriet mot enhver aggressor. Denne doktrinen ble kommunisert tydelig og konsekvent gjennom flere tiår, noe som var avgjørende for dens troverdighet. En troverdig avskrekkingsdoktrine forutsetter ikke bare teknisk atomvåpenkapasitet, men også industriell styrke, konvensjonelle forsvarsstyrker og et aktivt diplomati.

Bruno Ceccaroli
Bistand

Bistand er ikke løsningen – men fortsatt nødvendig

Utviklingen i norsk bistandspolitikk er urovekkende. En stadig større andel av bistandsbudsjettet bindes opp i flyktningutgifter i Norge og støtte til Ukraina, mens bare 54 prosent går til de ­fattigste landene. I forslaget til revidert nasjonal­budsjett flyttes 655 millioner kroner fra bistandsbudsjettet til økte utgifter til ukrainske flyktninger i Norge. Det er et tydelig politisk signal om nedprioritering av de mest sårbare landene. Høyre og Frp har tatt til orde for betydelige kutt. Ambisjonen om global omfordeling er blitt svakere også på venstresida. De store spørsmålene om imperialisme, makt, avhengighet og ulik utvikling prioriteres ikke på venstresiden.

Anders F. Breidlid
Kollektivtransport

Se til Sverige: Kutt kollek­tiv­pri­sene, Støre!

Mens norske kollektivpriser har steget år etter år, tar Sverige nå et kraftfullt grep i møte med energikrisen: De halverer prisen på månedskort for kollektivreisende. Det bør være en vekker for Norge. Når selv høyresiden i Sverige ser behovet for å gjøre kollektivtransport billigere, er det vanskelig å forstå hvorfor Jonas Gahr Støre og regjeringen fortsatt nøler. I årevis har kollektivprisene i Norge økt raskere enn lønningene for mange vanlige folk. Likevel har Sp gått sammen med Høyre og Frp for å gjøre bensin billigere. Samtidig har prisene på kollektivtransport, som mange med dårlig råd er helt avhengige av, økt langt mer enn bensinprisene. Det er en skjevhet som må rettes opp. Når drivstoffprisene nå er lavere enn på fem år, gir det ingen mening å bruke milliarder på å forlenge avgiftskuttet på drivstoff. De pengene bør heller brukes på billigere og bedre kollektivtransport, ladeinfrastruktur og tiltak som gjør det enklere å velge miljøvennlig.

Arild Hermstad