DebattReligion

Tro er ikke bare en privatsak

Lemma Desta, rådgiver migrasjon og flerkulturelt arbeid i Norges Kristne Råd
HJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-MoftyHJELP FRA OVEN: For mange mennesker på flukt fra krig og krise er troen svært viktig. Kirker og trossamfunn kan bidra til å skape trygghet, skriver forfatteren. Her fra en gudstjeneste i Lviv. FOTO: NARIMAN EL-MOFTY, AP/NTB Nariman El-Mofty

På Dagsnytt 18 onsdag 13. april nærmest fnyste direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Libe Rieber-Mohn, av tros- og livssynssamfunn som ressurs i integreringsarbeidet. Men smeller vi religiøs tro ned i fotnotene, underordnet merkelappen «dypt personlig og privat», går vi glipp av trossamfunns potensial til å lette flyktningers overgang til samfunnet. Kriser kan håndteres på mange måter – og alle redskaper som kan lette menneskers situasjon bør tas i bruk. Religiøs tro er et av de redskapene vi har.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Jan Even Sandal, Arfi Ali og 4 andre
Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Kasper Aunan
Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.

Willy Martinsen