I klemma

For ikke lenge siden så jeg den helt glemte og underkjente «A Single Girl» (1995) av Benôit Jacquot. Valérie (Virginie Ledoyen) har nettopp fått vite at hun er gravid, men må spurte ut av parkrangelen for å ta del i de stringente ritualene på hotellet hun akkurat har begynt å jobbe på. I motsetning til de fleste andre semi-real time-filmer er «A Single Girl» et reelt bidrag til den større samtalen om hva filmmediet kan gjøre i fremstillingen av og refleksjonen over erfart tid. Interaksjonene med hotellgjestene, ledelsen og de andre ansatte er få, kjølige, hierarkiske – ytterst rituelle, liksom skrevet på forhånd – og tidsbegrensede. Arbeidet trer fram som en låst organisme uten muligheter til endring eller frigjøring. Og i alle fall uten muligheter til å rykke i et umenneskelig forhold mellom klokketid og indre rytme.