For et par uker siden møtte jeg Ishaq, kildepersonen bak min roman om en norskpakistansk gutt som reiste til Syria som fremmedkriger. Da jeg møtte ham første gang, satt han i høysikkerhetsfengselet i Halden. Det var mot slutten av 2015, få uker etter Bataclan-terroren i Paris. En annen tid. Et annet mediebilde. Andre trusler, redsler, fortellinger. Ishaq selv var på god vei vekk fra de ekstreme holdningene da jeg møtte ham, men han argumenterte fortsatt for at det var riktig å kjempe mot Assads regime. Etter hvert som tiden gikk, ga han helt slipp. Syria trengte ikke enda en fyr med kalasjnikov, sa han da. Avstanden mellom hans synspunkt og mitt er ikke så stort som det var. Likevel har han, både før og nå, kontinuerlig bydd på andre måter å betrakte verden. Også denne gang skulle han evne å belyse verdens begivenheter fra en annen vinkel.
Fargen på støvet som legger seg på ofrenes ansikt, er den samme, enten det er i Syria eller i Ukraina.
Det hellige menneskelivet
