DebattLønnsoppgjøret

Er utdanning det eneste som teller?

Christoffer Heggholmen, klubbleder Bertel O. Steen Bergen og nestleder Fellesforbundet avd. 5
ALDRI UTLÆRT: Hvorfor er formell utdanning viktigere enn den praktiske erfaringen til fagarbeidere, spør forfatteren. Her en lærling i Toyotas verksted i Oslo. FOTO: SIV DOLMEN Siv DolmenALDRI UTLÆRT: Hvorfor er formell utdanning viktigere enn den praktiske erfaringen til fagarbeidere, spør forfatteren. Her en lærling i Toyotas verksted i Oslo. FOTO: SIV DOLMEN Siv Dolmen

I disse tider gjennomføres det lønnsforhandlinger, og de samme diskusjonene dukker opp som alltid. LO vil løfte alle, mens andre mener akkurat deres yrkesgruppe fortjener mer enn de andre. Sykepleierforbundet mener for eksempel at de må få gå utover rammen i frontfaget fordi sykepleiermangelen er så stor og alvorlig. Leder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, skriver i Klassekampen 9. mars at sykepleierne ligger for langt bak tilsvarende utdanningsgrupper i privat sektor. Slike sammenligninger irriterer meg. Bak skjuler det seg en holdning om at de med lavere utdanning er mindre verdt, og at de med fagbrev ikke skal få like mye som de som har studert et par år ekstra.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Fotball-vm

Gleden ved vår nye religion

Lasse Efskinds innlegg i Klassekampen tiltredes! Han og hans meningsfeller er også en del av «hele Norge». Vi kan vel saktens holde ut vulgariteter og kommers til en viss grad, men likevel være tilhengere av idrettsgleden og samholdet. De enorme pengebeløpene som er blitt en stor del av toppidretten, er imidlertid helt absurde. Ingen kan bebreide Erling av Norge at han mottar svimlende beløp som lønn for innsatsen; spørsmålet er hva han gjør med midlene … Noe som likevel styrker gleden ved vår nye religion – fotballen – er jo at Stortinget endelig har vedtatt at idrett og alkohol hører sammen – så nå kan vi likevel nyte den som seg hør og bør, i hvert fall for en stakket stund ….

Anne Beate Engedahl
Boligpolitikk

Mens vi venter på ­politisk hand­lie­kraft

Samfunnsøkonom Celine Brøndmo stiller i Klassekampen 7. juli et særdeles betimelig spørsmål relatert til det store boligproblemet i vår tid: «Jeg lurer på om vi, ved å knytte middelklassens trygghet til kapitalverdier, også har knyttet dens politiske sympatier til et system der de største gevinstene tilfaller noen helt andre.» Brøndmo definerer med rette bolig som «rammen rundt et trygt og selvstendig liv», men peker på paradokset i at den også er et formuesobjekt. Vi mestrer altså ikke dette skillet. Men det er ingen naturlov som hindrer oss i å mestre det. Mens vi venter på politisk handlekraft, vokser ulempene seg bare større. Stadig færre vanlige folk har råd eller mulighet til å kjøpe sin egen bolig uten arv og må ut på et presset og tidvis hjerterått leiemarked. Bolig er nå både en generasjonskløft og en fattigdomsfelle.

Atle Forfang Rostad
Georgia

Skre velger Kremls logikk

Ragnar Skres «røde sild» (1. juli) flytter oppmerksomheten ved å påstå at Georgia undertrykker svaner og megreler. Hans mistenkeliggjøring av frihetskamp, kombinert med omtalen av russiske okkupanter som «fiender», bygger på et narrativ som muliggjør okkupasjonen. I Subjekt (2022) viste jeg hvordan institusjonelle forvrengninger kan kolonisere historie: Nobels Fredssenter stilte ut kart uten grenser mellom Georgia og Russland, og UDI registrerte Georgia som «USSR» i 2012. Skre avleder oppmerksomheten fra den faktiske okkupasjonen og hybridkrigen. Separatismen Skre peker på, er selve kjernevokabularet til russisk imperialisme. Russland, som nekter samene grunnleggende rettigheter, bruker konstruerte minoritetskonflikter til destabilisering andre steder. Ved å legge skylden for manglende utvikling på lokale etniske strukturer flyttes ansvaret fra Moskvas voldspolitikk. Kars-traktaten av 1921 illustrerer mekanismen: Gjennom en geopolitisk hestehandel med Ankara ga Moskva den georgiske regionen Achara autonomi uten rettslig hjemmel.

Maka Dolidze