Hvor åpent er det mulig å møte en bok? Jeg stikker nesa inn og leter etter ord, setninger, mening, men er forfulgt av mine egne forventninger om boka: hva den er, hvordan den er, hva jeg vil den skal være. Stort sett er det en ok oppgave, de fleste bøker er forholdsvis like – men så møter man et verk hvor det butter imot, ja, hvor selve det å lese settes på prøve. Hva gjør jeg når jeg leser Andreas Vermehren Holms mastodontiske slagvåpen «Nye mytologier», hvilke strategier tar jeg i bruk, hvorfor skrelles disse gradvis av i løpet av lesinga, inntil jeg nært sagt tvinges til å lese så åpent at det grenser til lallende tomhet?
Funn: Andreas Vermehren Holm skraper ut ny litteratur av gamle verk.
Litterær arkeologi
