Gryr i norden

Seksti­mers­dagen

Hvorfor sier LO nei til arbeidstidsreduksjon?

Sara Bell, leder i Fagforbundet i Bergen

På tvers av flere LO-forbund ser det ut til å være enighet om at sekstimersdagen ikke skal satses videre på, og Fagforbundets ledelse er intet unntak. Særlig nedslående er det å oppleve at det ser ut til å være enighet om å ikke prioritere en arbeidstidsreduksjonsreform, uten at det er lagt fram gode og gyldige argumenter for dette. For å si det høflig: Her leverer forbundsledelsene i flere forbund til toppkarakter på klisjeen om at kvinnekravene alltid kan vente litt mer. At det alltid er andre spørsmål som må ha forrang.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Gryr i norden

Bak masken

En historisk rettssak pågår nå i Stockholms tingsrätt. Fem personer er tiltalt for hvitvasking av en halv milliard svenske kroner, hovedsakelig gjennom falske fakturaer i byggebransjen. Magasinet Hem & Hyra har avslørt at flere av de tiltalte har sterke bånd til den russiske ambassaden. Mine kolleger i Solidariska byggare – en fagforening for migranter – har de siste årene gjentatte ganger slått alarm om at den svenske byggebransjen er blitt en minibank for kriminelle. Når jeg leser etterforskningsrapporten, ser jeg at 137 byggefirmaer som Solidariska byggare har tatt rettslige skritt mot, har hvitvasket penger på samme sted. Etterforskningen viser nøyaktig hvordan dette fungerer: Hvitvaskingssentralen skaffer et stort antall identiteter (hovedsakelig gjennom Bank-ID) fra unge svensker med psykiatriske diagnoser, funksjonsvariasjoner eller rusproblemer. De er blitt kontaktet av en sjarmerende fyr i Örebro som later som kaprer identiteten deres (eller lurt dem til å være stråmenn for små pengesummer) og satt dem i styret for ulike tomme byggefirmaer kjøpt på nettet.

Emil Boss

Markeds­omsorg

Folk vil bestemme selv hvem som skal komme hjem til dem», heter det fra forkjemperne av «fritt brukervalg» i hjemmesykepleien. I januar i år vedtok Trondheim kommune å innføre såkalt «fritt brukervalg» i hjemmesykepleietjenesten og lyste tjenestene ut på anbud. Ingen leverte tilbud. Begrunnelsen var blant annet betingelsene, altså muligheten til å drive lønnsomt. Det er ikke så overraskende. Trondheim er en av bykommunene som bruker desidert minst penger på helse- og omsorgstjenester. For byrådet burde det være en realitetsorientering å erfare at ingen synes at det er grunnlag for å drive god hjemmesykepleie med slike betingelser. Likevel hamrer byrådet på argumentene om at dette er en god idé og har som ambisjon å jobbe videre med det. Hva om byrådet heller brukte de pengene på å forbedre tjenestene? Vi vet at det trengs.

Gro Lillebø

De andres liv

Joachim Trier og Eskil Vogt har laget årets norske Oscar-kandidat med filmen «Affeksjonsverdi». Tidligere har «Reprise» (2006) og «Verdens verste menneske» (2021) vært nominert til prisen, og det er ikke tvil om at Trier/Vogt er i en klasse for seg. Men Bernhard Ellefsen helte malurt i begeret, da han i Morgenbladet skrev «det var flaut» at «Affeksjonsverdi» var vår største filmeksport. Filmanmelder i Aftenposten Ingrid Åbergsjord fulgte opp med å mene at utlendinger får «et fordreid syn av Oslo» av å se Joachim Triers filmer. «Det er unge, hvite, slanke, funksjonsfriske – og stort sett heterofile – mennesker som strever med å finne fotfeste i livet», skrev hun og etterspurte mer mangfold. Men er ikke det mest problematiske at det Oslo de fleste av oss lever i, slettes ikke finnes i disse filmene? I «Verdens verste menneske» er det faktisk to arbeidere som har hovedrollene, men Åpent bakeri eller Norli bokhandel blir aldri noe mer enn kulisser. Er det virkelig ingenting ved jobben som barista eller butikkmedarbeider som egner seg for en norsk Oscar-kandidat? I «Reprise» følger vi en ung forfatter med schizofreni.

Andreas Tharaldsen