Snuten skaper som alltid uro. Det mangler ikke på komponenter i denne utstillingen, og på mange måter er det mer et scenario enn en utstilling, på kanten til en installasjon egentlig. Men det er altså først når jeg får øye på snuten at jeg for alvor kjenner at hjernen ikke lenger får plass i hodet.
Som vær og vind vevd i vann
