Altsaksofonisten Immanuel Wilkins var i enkelte kretser gjenstand for en betydelig hype da debutalbumet «Omega» kom i 2020. For undertegnede låt det noe famlende, med låter som litt for ofte hadde trivielle kompositoriske grunnverk, og improvisatoriske utspill som ikke gjorde nok med å undersøke, berike eller på andre måter videreutvikle motiver og tema.