Akkurat nå

Når jeg vandrer langs knekkebrød- og kjekshylla på Coop, tenker jeg ofte på Tom og Jerry-kjeksen fra Sætre og på emigrantene som dro til USA for å aldri mer vende tilbake. Når de tankene kommer, kjenner jeg straks den søte vaniljesmaken bre seg over tunga, og med ett føler jeg meg en smule trist. Ja, for de små dyrefigurene i den blå pakken vil for evig få meg til å tenke på tårer, amerikafarere – og Frankrike. For en sein kveld i august i 2001 sto jeg og strigrein på busstasjonen i Trondheim. Rundt meg sto familien min. Mora mi klarte nesten ikke snakke gjennom tårene, lillebroren min hylgrein, og faren min, stakkar, svelget og prøvde å beholde roen på vegne av familien. Øverst i den fullpakka sekken min lå en pakke Tom og Jerry-kjeks til turen. Og turen, den gikk til Oslo og så helt til Frankrike. Jeg var 17 år og pakka og klar for utvekslingsår, et helt år uten familien min. Avskjeden var grusom, og jeg grein hele veien gjennom Østerdalen. Jeg grein fortsatt da jeg kom til Gardermoen. Tårer og vanilje er alt jeg husker. Tom og Jerry og dyp sorg. Da jeg spiste den siste lille kattekjeksen, like før flyet gikk, tenkte jeg at nok var nok. Jeg tørka fjeset og tenkte på det siste faren min sa før jeg gikk på bussen: «Du må huske at du ikke skal være borte så lenge. Tenk på dem som måtte emigrere til USA, de som ikke visste om de noensinne ville få se familien sin igjen. Tenk på dem. De hadde det verre.» Og det hadde de sikkert, tenkte jeg på Gardermoen. Kanskje ikke dette blir så verst? Og jo da, Frankrike var fantastique, og jeg fikk familien min tilbake da jeg kom hjem igjen. Verre var det nok for emigrantene, og det tenker jeg på når jeg kjøper kjeks.