Madrugada er tilbake: 14 år etter forrige studioalbum og for første gang helt uten bandets avdøde gitarist Robert Burås.
I begynnelsen av mars 2020 dro Madrugada til Los Angeles. De skulle surfe inn en ny skive på bølgen av de gode følelser som 20-årsjubileumsturneen for albumet «Industrial Silence» hadde skapt. Tid var satt av til et par uker med liveinnspilling og påfølgende etterarbeid med ny amerikansk produsent. Det gikk ikke helt etter planen.
Allerede abonnent? Logg inn
John Donne hadde visst rett: No man is an island, selv ikke Øya. Festivalen var lenge Musikk-Norges stolthet, men bør nå boikottes, skal vi tro deres mest høylytte kritikere – fordi de eies av et stort selskap (Superstruct) som eies av et annet mye større selskap (KKR) som investerer i Israel. Sistnevnte er ikke helt ulikt det enda mektigere norske Oljefondet – med unntak av at KKR ikke har investert i våpenindustrien og vedlikehold av israelske kampfly. I 2018 gikk Øyafestivalen inn i britiske Superstruct Entertainment, den gang en nystartet festivalorganisasjon som siden har vokst til å bli en av feltets ledende. De eier festivaler som ungarske Sziget, spanske Sónar og Bennicassism, engelske Field Day, tyske Parookaville, norske Palmesus og mer enn sytti andre. For sju år siden var Superstruct finansiert av amerikanske Providence Equity Partners, et aktivt eierfond med sine egne svin på skogen, blant annet kritisert for å være krigsprofitører i Irak (og med eierinteresser i bl.a. plateselskapet Warner). Så kan man spørre seg om hvorfor det opprinnelig uavhengige Øya ville bli en del av Superstruct i utgangspunktet.
Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.
Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.