DebattTaliban

Et lite håp for afghanerne

Muska Sarbaz Saidi, lege ved Sykehuset Innlandet
TILBAKE: Taliban-representanter forlater Gardermoen etter møtene på Soria Moria i Oslo. FOTO: JAVAD PARSA, NTB Javad ParsaTILBAKE: Taliban-representanter forlater Gardermoen etter møtene på Soria Moria i Oslo. FOTO: JAVAD PARSA, NTB Javad Parsa

Norge har atter en gang vist hele verden at mye kan oppnås gjennom dialog. Norges freds- og forsoningsarbeid kjennetegnes ved nettopp deres vilje til å intervenere i formidable konflikter. Det er en kontroversiell rolle, som Norge behersker. Man har vært veldig tydelig på intensjonene bak toppmøtene med Taliban-delegasjonen: å forhindre den enorme humanitære krisen og sikre kvinners fremtid i Afghanistan. Når det er sagt, er det fullt forståelig at Talibans besøk skaper sterke negative reaksjoner både hos nordmenn og afghanere.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Ulikhet

Levende og døde

Det gjelder ikke meg. Jeg kommer aldri til å bli omtalt på Navn-sidene i Klassekampen. Men jeg leser dem med interesse og en smule undring, for her møter vi folk ved veis ende og jubilanter i skjønn forening. Det er selvfølgelig mye fint å si om likhet, men noen forskjeller er fundamentale og ingen mer enn forskjellen mellom liv og død. Det går det ikke an å gjøre noe med, beklager. Så la de døde få sin side og de levende sin.

Finn Erhard Johannessen
Nobels fredspris

Freds­pri­sens alkymi

Shirin Ebadi, den første iranske kvinnen som mottok Nobels fredspris i 2003, ber i sitt åpne brev «Dear Mr. President» Donald Trump om militær intervensjon mot Iran. Hun hevder at for hvert minutt et angrep utsettes, begås det flere forbrytelser. At et slikt budskap kommer fra en fredsprisvinner, er dypt urovekkende og i klar motsetning til Alfred Nobels testamente. Fredsprisen skulle gis til dem som arbeider for reduksjon av militær makt og for brorskap mellom nasjoner. I 2003 var Ebadi en selverklært reformist – siden da har hun beveget seg stadig lenger bort fra enhver prinsipiell motstand mot krig. I dag fungerer hun snarere som et moralsk alibi for amerikansk og israelsk maktpolitikk i Midtøsten. Hennes stemme inngår i den klassiske «humanitære» krigsretorikken, der lidelse brukes til å legitimere mer vold.

Leila Aftahi
Kommuneøkonomi

Vil Høyre knekke ryggraden på kommunene?

Høyres nye løsninger på en hardt pressa kommuneøkonomi og travle arbeidsdager for de ansatte er kutt og nedskjæringer. Det er helt feil vei å gå. Høyre foreslår nye kommunesammenslåinger, kutt i antall offentlig ansatte og kutt i sykelønn, med begrunnelse om at tjenestene skal bli bedre. Og det er heller ikke lenge siden Frp ønsket en egen minister for kutt i offentlig ansatte. Dette føyer seg inn i rekken av høyresidas nedsnakking av offentlig sektor. Sannheten er at sekretærer, saksbehandlere, HR-medarbeidere og arkivansatte er helt avgjørende for at en kommune skal gå rundt. Jeg skulle ønske høyresida forstod at administrative stillinger er ryggraden som gjør det mulig å operere smidig og effektivt, og ikke en belastning. Usynlige jobber, som er så viktige. Administrasjonen som Høyre vil kutte i er saksbehandlere som gjør politikken gjennomførbar, og behandler klager fra innbyggerne.

Trond Finstad,