Mot slutten av sitt liv trodde Ingmar Bergman på spøkelser og gjengangere. Etter at hans siste kone Ingrid von Rosen døde i 1995, sies det at han snakket til henne. Han ville fortsette å la henne bebo huset sammen med ham. Kimen til denne håpefulle og beskjedne åndeligheten finner man likevel så langt tilbake som i «Fanny och Alexander» (1982). Her måtte den intense smerten over Guds tystnad, som preget 1960-tallsmesterverkene «Nattvardsgästerna» og «Tystnaden», vike til fordel for en fantasirik sammensmeltning av panteisme (Gud er i alt), jødisk mystikk og en brennende tro på kunsten.
Mia Hansen-Løves «Bergman Island» er en ydmyk og vakker dialog med filmkunsten.
Ingen filmskaper er en øy
