DebattBoligpolitikk

Høyresidens myte om boligmarkedet

FAKTA PÅ BORDET: Oppgjør på OBOS-kontoret i 1956. Det er ikke sant at Norge har hatt et svart boligmarked med «penger under bordet», skriver Kari Asheim. FOTO: AAGE STORLØKKEN, AKTUELL/NTB Aage StorløkkenFAKTA PÅ BORDET: Oppgjør på OBOS-kontoret i 1956. Det er ikke sant at Norge har hatt et svart boligmarked med «penger under bordet», skriver Kari Asheim. FOTO: AAGE STORLØKKEN, AKTUELL/NTB Aage Storløkken

I Klassekampen 7. januar skriver Aslak Versto Storsletten fra Civita om etterkrigstidens sosiale boligbygging: «Det hele førte til et svart boligmarked, hvor det i stor grad ble salgsoppgjør med penger ‘under bordet’». Dette forslitte argumentet er rett og slett feil og bør ikke brukes som påskudd for å unngå diskusjoner om regulering av boligmarkedet. Etter det jeg har kjennskap til, var ikke penger under bordet et stort problem. Jeg utfordrer Civita til å legge fram dokumentasjon for sin påstand.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Cuba

Inter­ven­sjonens språk

Lørdag meldte NRK at Trump ønsker å «åpne Cuba for amerikanere». Videre formidler de, fra Reuters, at USA og Cuba vil bli «enige om en avtale, som ikke vil basere seg på militærmakt.» Dette er et eksempel på et pressespråk som legitimerer intervensjonens logikk. Øyas befolkning lever under en pågående utsultingsstrategi, en desperat situasjon for over 10 millioner mennesker. Vi ser fram til en kritisk og balansert dekning fra vår statskanal, i en sak som er viktig for mange.

Slankesprøyter

Helsehjelp for de rike, stigma for de fattige

I Klassekampen 25. september berører Liv Bjørnhaug Johansen et av vår tids mest akutte folkehelseproblemer: det massive stigmaet som rammer mennesker med fedme. Johansen har helt rett i at vektstigma har en enorm skadegrad, og hun reiser en livsviktig debatt om hvordan vi krymper rommet for det kroppslige mangfoldet. Hun treffer også spikeren på hodet når hun kritiserer den urovekkende systemsvikten i at legemiddelindustrien leverer til to helt ulike markeder på samme preparat: alvorlig medisinsk behandling og kosmetisk vektreduksjon. Der Johansen retter skytset mot markedskreftene, vil jeg ta det et skritt videre: Det er nettopp fordi legemiddelindustrien og det offentlige helsevesenet navigerer etter helt ulike kompass, at staten snarest må ta kontrollen tilbake. Vi kan ikke forvente at en kommersiell aktør skal bære ansvaret for den statlige folkehelsen; industriens mandat er innovasjon og marked, mens statens mandat er rettferdig fordeling og universell helsehjelp. Det virkelige problemet i dagens Helse-Norge er den politiske handlingslammelsen som tillater at dette skjer. Ved å nekte å finansiere behandlingen i den offentlige helsetjenesten, tvinger politikerne kronisk syke mennesker ut på det samme uregulerte, kommersielle markedet som livsstilskonsumentene.

Innkjøpsordningen

Bruk heller penger på biblio­te­kene

Arne Svingen og Mahmona Kahn er i Klassekampen 25. september kritiske til de statlige innkjøpsordningene, der et råd sikrer at kun bøker med høy litterær kvalitet blir kjøpt inn. Dermed faller det de kaller lettlestlitteratur utenfor, og skaper A-og B-lag i barnelitteraturen. Fordi innkjøp gir makt, blir litteraturfeltet farget av rådets litteratursyn, og ikke-innkjøpt lettlestlitteratur blir et B-lag. Nå har vi en lesekrise. For å få ungdom til å lese, er det viktig å skrive bøker på alle kvalitetsnivå. Derfor bør innkjøpsordningene utvides, mener Khan og Svingen. Men innkjøpsordningene ble ikke opprettet for å demme opp for en lesekrise, men for å sikre at nasjonen utvikler et norsk litterært språk. De skulle gi forlagene trygghet til å satse på ukjente forfattere, og tid til å utvikle gode forfatterskap.