Norsk kultursektor går nå inn i sitt tredje år med pålegg om streng publikumsbegrensning. For mange institusjoner har det blitt et vedvarende tapsprosjekt å holde dørene åpne. Folks kulturvaner endres neppe på en, tre eller seks måneder. Men når unntakstilstanden nå har nådd sitt tredje år, må vi regne med at endringene i vaner og livsstil begynner å sette seg. Kulturledere og institusjoner har helt siden begynnelsen av pandemien uttrykt kraftig bekymring for langtidsvirkningene av et nedstengt kulturfelt. Pandemiens alvor gjør det samtidig etisk komplisert å motsette seg selv radikale tiltak. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved rasjonaliteten i å innføre så strenge restriksjoner som det nå er gjort her i Norge, enda en gang. Fortsatt er det ikke påvist nevneverdig smittespredning på teaterarrangementer her til lands. Det blir dessuten hevdet at omikron fører til færre alvorlige sykdomstilfeller per smittede enn covid-19. Dersom folk bruker munnbind og er nøye med håndhygienen, finnes det ikke empirisk belegg for å anta at det å gå i teatret innebærer særskilt smitterisiko.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
