Kronikk

Ved bristepunktet

Det norske teaterfeltet tåler ikke flere nedstengninger nå, skriver Mariken Lauvstad.

VANT FRAM: Før jul tok belgiske kunstnere og kulturarbeidere til gatene i Brussel i tusentall. I etterkant har en jury overprøvd den belgiske regjeringens nedstengningsvedtak. FOTO: VIRGINIA MAYO, AP/NTB Virginia MayoVANT FRAM: Før jul tok belgiske kunstnere og kulturarbeidere til gatene i Brussel i tusentall. I etterkant har en jury overprøvd den belgiske regjeringens nedstengningsvedtak. FOTO: VIRGINIA MAYO, AP/NTB Virginia Mayo

Norsk kultursektor går nå inn i sitt tredje år med pålegg om streng publikumsbegrensning. For mange institusjoner har det blitt et vedvarende tapsprosjekt å holde dørene åpne. Folks kulturvaner endres neppe på en, tre eller seks måneder. Men når unntakstilstanden nå har nådd sitt tredje år, må vi regne med at endringene i vaner og livsstil begynner å sette seg. Kulturledere og institusjoner har helt siden begynnelsen av pandemien uttrykt kraftig bekymring for langtidsvirkningene av et nedstengt kulturfelt. Pandemiens alvor gjør det samtidig etisk komplisert å motsette seg selv radikale tiltak. Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved rasjonaliteten i å innføre så strenge restriksjoner som det nå er gjort her i Norge, enda en gang. Fortsatt er det ikke påvist nevneverdig smittespredning på teaterarrangementer her til lands. Det blir dessuten hevdet at omikron fører til færre alvorlige sykdomstilfeller per smittede enn covid-19. Dersom folk bruker munnbind og er nøye med håndhygienen, finnes det ikke empirisk belegg for å anta at det å gå i teatret innebærer særskilt smitterisiko.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Pappskilt har blitt symbolet på en ny protest­be­ve­gelse. Hvilken betydning får de for Ukrainas politiske fremtid?

Mens demo­kra­tene debatterer mili­tær­hjelp, er Israels krigs­for­bry­tel­ses­ma­ski­neri allerede klargjort for fremtiden.

De 22 EU-landene som kritiserer Spania nå, løser ingen Ceuta-krise. De utnytter den.