I den glitrende artikkelen «Det guddommelige boligmarkedet» presenterer Alf Jørgen Schnell en religiøs allegori over liberaliseringen av boligmarkedet. Men det sarkastiske perspektivet blir lett fatalistisk og gjør at man ikke ser det politiske mulighetsrommet. (Eller at det kommer noen med estetiske avsporinger av debatten.) Vi trenger politiske ledere som tar ansvar.
Hvordan endte den norske staten egentlig opp med å gi årlige milliardsubsidier til grådige bolighaier?
Tro, håp og boligpolitikk
