Første gang jeg leste «Spikeren i kirsebærtreet», var for snart 30 år siden. Novellen er typisk for Kjell Askildsens forfatterskap: høyst begrenset i både tekstomfang og informasjonsmengde og preget av minner, en begravelse og nære, men såre slektsforhold. Dikteren Nicolay husker tilbake til da han reiste «hjem» for å delta i sin fars gravferd og måtte møte en bror som ikke forstod ham, og en mor som var så tung av sorg at hun ville dø, hun også.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
