Verden venter ikke, sa den kloke Susanne Brøgger. «Det er nu». Ja, det er nå, nå, nå at volden fortsetter på Gaza, til tross for våpenhvilen. Hvert minutt, hver time, hver dag og hver natt kaver palestinerne i istykkerbombede hus, nedslitte telt. Gråtende foreldreløse barn, flerrede ben og armer, blod i bekker, tørre halser, mangel på vann, cola og kjeks ofte som eneste mat, frost i kroppene ikke av vinter, men i mangel på omsorg, mat og klær og medisiner. Skoler og sykehus i ruiner, gjørmete slim som engang var veier, rotter og udyr.
Mai-Bente BonnevieI innlegget «En nødvendig replikk» skriver Sigurd Allern at han ikke deler «Klassekampen-redaktørenes klokkertro (fra og med 2023) på at en omfattende norsk og vestlig våpeneksport til Ukraina er veien til fred, og nødvendig for å få til en forhandlingsløsning». Utsagnet gir en fortegnet gjengivelse av avisas standpunkt. Ingen tror våpen gir fred; til det er en fullstendig overgivelse langt mer effektivt. Klassekampen støtter ukraineres kamp for selvstendighet, og derfor også landets forsvar og beskyttelse av egen befolkning mot russiske angrep og okkupasjon.
Mari SkurdalLars Reinertsen avlegger meg en visitt i Klassekampen fredag 4. september. Der tar han for seg så ulike ting som hva ordet narrativ betyr og når krigen i Norge sluttet. Jeg forstår narrativ som en overordnet måte å lese eller forstå en situasjon på. Det offisielle narrativet i Norge nå synes å være at Russland uprovosert gikk til krig mot det demokratiske Ukraina. Det er et narrativ (gjerne en fortelling) jeg ikke deler. Det virkelig ubehagelige er at folk som ikke deler det offisielle narrativet, blir stemplet som putinister.
Birgit Brock-Utne.