Kommentar

Vinterminner

Ved årets slutt: Virginia Woolfs desembernotater er vidunderlige eksempler på oppsummeringen som sjanger.

ET JULEEVENTYR: Virginia Woolf i Monk’s House, der hun ofte tilbrakte julen sammen med ektemannen Leonard. FOTO: HOUGHTON LIBRARY, HARVARD UNIVERSITY ET JULEEVENTYR: Virginia Woolf i Monk’s House, der hun ofte tilbrakte julen sammen med ektemannen Leonard. FOTO: HOUGHTON LIBRARY, HARVARD UNIVERSITY

Her forleden kom jeg til å tenke på Lenin som en kveld på dødsleiet skal ha blitt illsint etter at en velmenende sjel leste Charles Dickens’ «Et juleeventyr» for ham. 1923 var blitt 1924, januar var som vanlig bitende kald, og hvem vet hva oppleseren kan ha ment med å bringe inn en moralsk fabel som dette i denne sammenhengen, men nå fikk det for pokker være nok, om det så skulle være det siste han sa: Lenin kunne bare ikke utstå den borgerlige sentimentaliteten han mente gjennomsyret fortellingen om gjerrigknarken Scrooge.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

Spielbergs ønskedrøm om et nytt medie­fel­lesskap er ufattelig regressiv.

Henie Onstad Kunst­sen­ter er kommet på utstilling hos konkur­renten Nasjo­nal­mu­seet.

Nærmere hundre ganger i året skal fotball­kom­men­ta­torer treffe riktig mellom folkelig jovialitet og journa­listisk integritet.