«Liv skulle absolutt skrive, hun også», sa Dag Solstad, og jeg husker at jeg brettet et eseløre i margen. Egentlig er det såpass mange minneverdige og leseverdige øyeblikk i Alf van der Hagens samtalebok fra 2013, «Dag Solstad. Uskrevne memoarer», at det føles litt urettferdig å trekke fram akkurat denne passasjen, men i ettertid har den klistret seg fast. Kanskje fordi den har noe infamt rammende over seg, kanskje fordi den nærmest sies i forbifarta og får bli stående uimotsagt – med jevne mellomrom dukker den i alle fall fremdeles opp som et plagsomt, nidviseaktig refreng i bevisstheten.
Til alle begavede menn og til alle skrivetrengte koner.
Livs dagbok
