16. april i år fikk vi etter ønske fra USA en ny bilateral avtale om sikkerhetspolitisk samarbeid, det vi kaller baseavtalen. Den var Solberg-regjeringens siste store sikkerhetspolitiske markering.
Stortinget skal behandle den i løpet av vårsesjonen 2022.
Avtalen gir USA disposisjonsrett over disse områdene:
Rygge militære flystasjon i Østfold, Sola ved Stavanger, Evenes ved Harstad og Ramsund orlogsstasjon som er sjøforsvarets hovedbase i Nord-Norge.
I artikkel 2 og 3 omtales disse områdene med uttrykket «omforente områder», som USA skal kunne bruke i sin militære strategi mot Russland. Det slås fast at amerikanske styrker skal ha uhindret adgang og i gitte situasjoner eksklusiv rett til bruk. Det kan bare bety at norsk personell da ikke har adgang. Artikkel 4 gir USA eksklusiv rett til forhåndslagring av våpen, forsvarsutstyr, forsyninger, materiell og transport i de nevnte områdene og andre steder i Norge som partene måtte bli enig om. Disse artiklene har en sluttsetning om at intet i teksten endrer den norske basepolitikken eller norsk politikk med hensyn til lagring eller utplassering av kjernefysiske våpen på norsk territorium.
Dette er ikke sant. Denne setningen er meningsløs nytale. Alt innhold i avtalens første artikler er et grovt brudd på den norske avspennings- og basepolitikken.
Grunnlaget for denne avspenningspolitikken ble lagt vinteren 1949 i noteutvekslinger med Sovjetsamveldet og var faktisk en forutsetning for undertegning av Atlanterhavspakten og medlemskap i Nato flere måneder seinere. Norge ble medlem av Nato 4. april 1949.
Første februar 1949 svarte den norske regjering på en note fra Sovjetsamveldet med en forsikring om at Norge aldri ville tiltre noen overenskomst med andre stater som innebar forpliktelser for Norge til å åpne for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Femte mars 1949 svarte regjeringen på nytt på en note fra Sovjetunionen med en fornyet og kategorisk forsikring om ingen baser på norsk territorium i fredstid. Noten har videre følgende tekst: «Norge og Russland har levet fredelig ved siden av hverandre som granneland i uminnelige tider, og den norske regjering er forvisset om at Sovjet-Samveldets regjering kjenner vårt lands ubrutte tradisjoner i arbeidet for fred og våre ønsker om å stå i et vennskapelig forhold til alle fredselskende folk».
Samme dag som denne noten ble sendt, 5. mars 1949, formulerte daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge den norske baseerklæringen, og jeg siterer: «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep».
Hauge var ellers særlig opptatt av Nord-Norge og Finnmark som han skrev måtte «få være i fred».
Gerhardsen-doktrinen fra 1957 slo fast at det ikke skulle plasseres atomvåpen på norsk jord i fredstid. Bratteli-doktrinen fra 1975 gikk lenger. Den sa at allierte skip som fører atomvåpen, ikke kan få adgang til norsk havn. Men teksten i baseavtalen åpner opp også for utplassering av atomvåpen på norsk jord i fredstid.
I alt dette vokser det fram en tung dokumentasjon om Arbeiderpartiets historiske rolle og ansvar fra 1949 til 2013 når det gjelder å holde fast på en tydelig politikk mot allierte baser på norsk territorium i fredstid og nei til atomvåpen som de viktigste tiltak for et avspent og samarbeidspreget forhold til Russland.
I den nye avtalen er Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya nevnt som områder avtalen ikke kan omfatte. Finnmark er ikke nevnt. Det betyr at Finnmark kan åpnes opp for amerikanske og andre allierte militære aktiviteter i fredstid. Det vil være et klart brudd på de viktigste begrensningene om forsvaret av Finnmark som alle norske regjeringer har praktisert siden 1949.
Amerikanske styrker skal ifølge avtalen kunne forflytte seg fritt i hele det norske territoriet.
Baseavtalen er en åpenbar krenkelse av både ånd og bokstav i forsvarsminister Jens Christian Hauges baseerklæring og Gerhardsen- og Bratteli-doktrinen om atomvåpen. Men den kan også være i strid med Grunnlovens paragraf 25. Jeg siterer: «Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt. Den må ikke forøkes eller forminskes uten Stortingets samtykke. Den må ikke overlates i fremmede makters tjeneste, og ingen fremmede makters krigsfolk, unntatt hjelpetropper imot fiendtlig overfall, må gis adgang til riket uten Stortingets samtykke.»
Avtalen dreier seg også om norsk suverenitet, da den beskriver fysisk avståelse av fire områder av norsk territorium. Disse stilles til disposisjon for amerikanske myndigheter og de samme myndigheter vil ha full jurisdiksjon i områdene. Det kan derfor være at den også omfattes av Grunnlovens paragraf 115 om avståelse av nasjonal suverenitet som krever tre fjerdedels flertall i Stortinget. I avtalen slås det ellers fast at amerikanske forsvarsmyndigheter er ansvarlige for å opprettholde disiplinen hos egne styrker og kan utøve politimyndighet i områdene amerikanske styrker oppholder seg. Det betyr at skulle en amerikansk soldat begå en kriminell handling, er det amerikanske myndigheter som har saken.
Hva er det som har skjedd som gjør at en norsk regjering med stilltiende støtte fra et stort flertall i vårt forrige storting har brakt oss i denne situasjonen?
Den store endringen kom med konflikten i Ukraina og Russlands annektering av Krim i 2014, og denne konflikten gjør begge parter sitt beste for å holde aktivt i live den dag i dag.
«I dag har vi mange hauker, men ingen Willy Brandt»
Men 13. mars 2017 uttalte en klok mann til VG: «Russland annekterte Krim fordi de fryktet for at Ukraina kunne bli medlem av Nato». Han føyde til at det ikke var realistisk å tro at Russland noen gang ville oppgi Krim og at sanksjonene mot Russland derfor ville bli feilslåtte. Han ba da og flere ganger seinere om at landene i vest måtte søke dialog og forhandlinger for å komme ut av den konfrontasjonspolitikken som da bygget seg opp.
Mannen jeg referer til, var Norges tidligere statsminister og leder av Høyre, Kåre Willoch. Han forlot oss for to dager siden.
Men før Willoch sa dette, skjedde det et paradigmeskifte i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det kom like etter regjeringsskiftet høsten 2013.
Solberg-regjeringen hørte ikke på Willoch. Den gjorde det motsatte. Den flyttet spenningen og konfrontasjonspolitikken fra Ukraina og Krim, til Nordområdene, til Finnmark, til Barentshavet og til Kolahalvøya.
I tiden etter har vi fått en styrkeoppbygging både fra amerikansk og russisk side i nord som er langt større og farligere enn under den kalde krigen. Amerikanske og britiske krigsskip seilte våren 2020 for første gang på 40 år i Barentshavet provoserende nært russisk territorium. Begge sider har atomvåpen og andre farlige våpen som kan utslette det meste av alt liv på begge sider flere ganger.
Konfrontasjonspolitikken er det haukene i vest og i øst som har utviklet. Det tragiske er at vi i Norge som i mange andre land ikke har noen offentlig kritisk diskusjon av noe omfang om denne politikken. Det skyldes i stor grad at om lag 70 prosent av norske medier opptrer som siv i vinden og lytter ukritisk til hva som kommer fra Washington, Natos hovedkvarter i Brussel og vårt eget forsvarsdepartement og utenriksdepartement.
USAs såkalte ønske, som var en beskjed, om den nye baseavtalen, kom i Trumps tid som president. Den største hauken er ikke Vladimir Putin, men Donald Trump. Han skapte i sin tid som USAs president globalt en grad av politisk usikkerhet og mangel på forutsigbarhet som var skremmende. Dagens president Joe Biden vil om tre år være 83 år, og det synes lite sannsynlig at han kan bli gjenvalgt. Derimot tyder mye i amerikansk politikk på at vi kan få et gjenvalg av Donald Trump eller en annen høyreradikal republikaner – som er like farlig, eller enda farligere. Vi kan få et autoritært regime i USA som står for en høyreradikal politikk som vil være i motstrid med de politiske verdiene som det store flertallet i Stortinget og folket i Norge står for og vil verne om. I et slikt perspektiv er baseavtalen med USA bokstavelig talt et livsfarlig politisk dokument som Stortinget må avvise.
Vi må også se på styrkeforholdet mellom Russland og Natos 30 medlemsland. Russland har en befolkning på om lag 145 millioner, Natos medlemsland har om lag 700 millioner. Russlands økonomiske styrke er å sammenlikne med Storbritannias. Nato-landenes økonomiske styrke er minst 20 ganger større enn Russlands. Russland har om lag 1,5 million under våpen, Nato har 3 millioner. Russland har et militærbudsjett som er en tiendedel av USAs og nesten en tyvendedel av hele Nato. Hvem har størst grunn til frykt?
Arbeiderpartiet har fra 1949 til 2013 vært ledende i en politikk som har skapt grunnlaget for dialog, avspenning og samarbeid med Russland. Dagens regjering har en stor blokk av partier og velgere til venstre for seg. Den må i dagens situasjon holde fast på dialog- og avspenningspolitikken fra 1949 til 2013 og folk-til-folk-samarbeidet som har fulgt, og avvise avtalen med USA. Alle i arbeiderbevegelsen har et stort ansvar for å påvirke Arbeiderpartiet i denne saken, men AUF, som er til stede foran Stortinget i dag, har et særlig stort ansvar. Dere må kjempe, og dere må lykkes.
Det er femti år siden Europas største politiker for avspenning, forsoning og fred, Willy Brandt, fikk Nobels fredspris. 11. desember 1971 uttalte han i Universitetets aula: «Kriger må bli eliminert, ikke bare begrenset. Ingen nasjonal interesse kan i dag sees isolert fra et kollektivt ansvar for fred. Det faktum må få forrang i alle internasjonale sammenhenger. For å oppnå fred i Europa og i verden må all utenrikspolitikk bidra til bygge ned spenninger og skape dialog på tvers av alle grenser.» I dag har Norge og verden mange hauker, men ingen Willy Brandt. Derfor må det være i et felles ønske at en ny talsperson for fred står fram på Europas og verdens politiske scene og viser vei til dialog, avspenning, nedrustning og fred.
