Gjestespill

Pura vida … og skamfulle lykkefølelser

Akkurat nå gjør jeg noe skambelagt. I hvert fall for meg som jobber heltid med bærekraft og kultur og klima og slikt. Jeg sitter på et fly, ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Eller, det spørs hvor lenge man kan det – jeg kom meg ut av Europa akkurat i det omikron var på vei inn. Land stenger sine grenser, mens jeg lander i Costa Rica om 7 timer – og enn så lenge er grensen åpen der. Vi får se hvordan det blir når jeg skal hjem. Denne flyturen slipper ut 1,7 tonn med klimagasser i atmosfæren og jeg storforbruker engangsbestikk og plast underveis.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.