I en storm i Greenwich Village så jeg Anne Carson for første gang. Jeg satt på en klappstol i en Woody Allensk forsamling. Bak den lave scenen foran oss var en vegg av vinduer ut mot Washington Square Park. Der ute var kvelden svart og våt, men inne var alt rødt. Det tordnet, først langt vekke, så nærmere, og idet Carson ble kallet opp på scenen, revnet horisonten. En skog av sikksakklyn knakk over himmelen, som nervene i et øyeeple. Timingen var latterlig god, typisk naturens overlegne scenetekke. Idet verdens morsomste og heftigste klassisist-poet entret rampelyset, disket himmelen opp et blitsregn med gudene som sauronsk paparazzo.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
