Stakkars, stakkars Anne Oterholms hovedpersoner: De er så vanskelige å like. Er du utstyrt med klokskap, vidd og et vinnende vesen, er det lett å få venner – eller lesere, om du altså skulle være en romanperson – men hva med dem som mangler slike egenskaper, og som kanskje heller ikke har en særlig fascinerende livshistorie å fortelle? Vanligvis blir de ikke hovedpersoner i bøker, men særlig med sine tre siste romaner – «Liljekonvallpiken» (2015), «Løgnhals» (2018) og nå «Livslyst» – ser det ut til at Oterholm har blitt det litt stusslige menneskets ridder. Hun skriver om tilsynelatende skråsikre og selvfornøyde folk; det er bare det at det de sier, ikke minst selvtilfredsheten de uttrykker, er umulig å tro på.
Sympati: Anne Oterholms roman er mer interessant å tenke over enn å lese.
Fange av friheten
