Øystein Heggdal gir oss i lørdagens avis (16. oktober) en god innføring i hvordan tilnærmet ubegrenset tilgang på energi har gitt menneskene superkrefter. Det gjør oss i stand til å kultivere jorden uten å slite, bosette oss hvor som helst uten å fryse eller svette, forflytte oss på kloden med tilnærmet lydens hastighet, til og med dra på opplevelsesturer i verdensrommet. Det han ikke skriver noe om er at den samme energien har gjort at vi raserer miljø og natur i et stadig økende tempo. Forrige århundres nær utryddelse av havets største pattedyr, bunntråling som omgjør fruktbar havbunn til marin ørken, avskoging av enorme områder for monokultur av soya: listen av naturødeleggelse vil ingen ende ta. Heggdal vil ha mer av det samme bare uten utslipp av CO2, men fler og fler innser imidlertid at vi må tilstrebe et godt samfunn og gode liv ved bruk av mindre, ikke mer energi.