En historie om vold

Under de «røde årene» i 1919–1920 advarte den italienske anarkisten Errico Malatesta om at revolusjonen enten måtte fullføres eller feile stygt. «Vi kommer til å betale med vårt blod for den frykten vi har skapt i borgerskapet», advarte han. I kjølvannet av første verdenskrig og den russiske revolusjon ble den italienske arbeiderbevegelsen radikalisert, og fagforeningene, kooperativene og sosialistpartiet opplevde store framganger. Forventningene var skyhøye, det samme var troen på at revolusjonen var rett rundt hjørnet. Men til tross for alt snakket om generalstreik og maktovertakelse, kviet lederne seg hver gang mulighetene åpnet seg – hadde de folket bak seg? To år seinere, i 1922, var hele den mektige arbeiderbevegelsen bokstavelig talt knust: Utallige Folkets Hus var brent ned, avisredaksjonene stengt, fagforeningene tvangsoppløst, lederne fengslet, myrdet eller truet til taushet. Sosialisten Giacomo Matteotti, som kjempet imot lengre enn noen av sine parlamentariker-kollegaer, ble drept på brutalt vis.