Takk til Bjørn Halvorsen som svarer på kritikken min av pensjonsreformen (Klassekampen 30. september). Få av dem som var tett på reformarbeidet, har vært med på å diskutere resultatet offentlig, på forståelig norsk. Pensjonsreformen ble håndtert som en sak som bare eksperter kunne forstå. Den ble innført uten åpen diskusjon av de politiske veivalgene, det vil si uten normal demokratisk kontroll.
Allerede abonnent? Logg inn
I sitt svar på mitt innlegg om folk flest og matprisene i Klassekampen 14. juli ønsker Seher Aydar åpenbart å holde debatten på et generelt plan, uforstyrret av statistikk og regnestykker. Mens jeg bruker tall fra SSB og viser at andelen av gjennomsnittsfamiliens forbruk som går til mat, økte fra 11,9 til 12,6 prosent, til tross for kraftig prisøkning de siste årene, er Aydars svar at «over halvparten av norske husstander er økonomisk utrygge, ifølge tall fra Sifo». Den anerkjente Sifo-undersøkelsen spør folk om de føler seg økonomisk utrygge og om de vil ha problemer med en stor og uventet utgift, blant annet. Siden Aydar ikke støtter seg på mer tallbaserte fakta, antar jeg at de er vanskelige å finne. Poenget i mitt innlegg var å påpeke at Rødt aldri vil få med de større partiene på å innføre merkbare endringer i matbransjen, så lenge et betraktelig flertall av befolkningen ikke sliter økonomisk. Jeg støtter Rødt i at vi trenger endringer. Men det er en komplisert materie. Statsminister Støre kan innkalle pressen og snakke om prisen på leverpostei, men endring må vi se langt etter. Min påstand, som jeg forsøker å vise i tall, er at innbyggernes smerte over matprisene ikke er sterk nok.
Mikael GodøBrigt Kristensen kommenterer europeisk sikkerheitspolitikk i Klassekampen 12. juli. Vi er einige om at det er viktig å komma bort frå blokkpolitikken. Er vi også einige om at Russland ikkje har krav på ein ‘buffersone’? Vi er einige om at det ville vore eit stort framsteg om dei europeiske småstatane hadde rive seg laus frå amerikansk og russisk hegemoni etter 1991, men som kjent flokka folket og eliten i både austlege og vestlege europeiske land seg rundt USA. Er vi einige om at Aust- og Mellom-Europa har fleire negative historiske erfaringar med Russland enn med USA? Og at Sovjetunionen sitt herredømme fram til 1991 var meir undertrykkande enn USA sitt hegemoni over Vest-Europa? Dette er nok viktige årsaker til at småstatane satsa på USA i staden for ein uavhengig sikkerheitspolitikk. USA fekk ein spesiell status i Europa under andre verdskrig. Dagens tilnærming mellom USA og Russland gjer det lettare for folk å sjå at USA ikkje berre er ein venn av europeiske småstatar.
Magne KaldhusdalI Klassekampen 10. juni mener Lone Lunemann Jørgensen i NTL at jeg “fordummer debatten om statlige virksomheter” fordi jeg har uttalt meg kritisk til antall kommunikasjonsrådgivere i Statens Vegvesen (det er altså 55 stykker). Men det virker som Jørgensen ikke har fått med seg bakteppet for mitt utspill. Den dreier seg ikke først og fremst om “spesifikke ansatte i spesifikke virksomheter”, men er en generell kritikk av at antall kommunikasjonsrådgivere i både privat og offentlig sektor har vokst kraftig de siste årene. Helt konkret inngår min kritikk i en serie i Nettavisen hvor avisa har spurt samtlige statlige etater og direktorater om hvor mange kommunikasjonsrådgivere de har. Selv har jeg i denne serien kommentert antall kommunikasjonsrådgivere i en rekke virksomheter. I alle disse sakene har jeg vært kritisk til veksten i antall kommunikasjonsrådgivere, så det er ingen grunn for de ansatte i Vegvesenet til å ta dette personlig. Siden år 2000 har antall medlemmer i Kommunikasjonsforeningen doblet seg, ifølge en sak Morgenbladet skrev nylig.
Mímir Kristjánsson