Gjestespill

Bylarm, tid og klimasam­vit­tighet

Bylarm 2020: Kamara. Christopher OlssønBylarm 2020: Kamara. Christopher Olssøn

I år skal jeg for første gang på årevis ikke på Bylarm. Musikkbransjefestivalen er den eldste i Norge, og den mest sagnomsuste av dem alle. Historiene er mange, både om hvem som har blitt oppdaga og hvem som hadde en Fernet for mye på en av de utallige festene – og kanskje endte opp med en god dose angst dagen derpå. Og, ikke minst: «Var du der da hen spilte»? Jaget etter å få med seg den alle har troa på, eller helst oppdage noe ingen andre har oppdaga, er evig til stede. Går du glipp av noe som viser seg å bli legendarisk, er fortvilelsen stor. Jeg fikk for eksempel ikke med meg konserten til Billie Eilish på Bylarm i 2018, og kommer nok aldri til å tilgi meg selv for det.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.