Man kjenner igjen kvalitet når man ser den. Det skrev en venn til meg. Jeg hadde skrevet et par nokså spisse artikler om Kulturrådets ustanselige henvisning til «kvalitetskriterier» som ifølge dem skal styre innkjøpsutvalgenes arbeid, men som i realiteten ikke finnes. Utgangspunktet var at småforlag blir langt hardere rammet av «nulling» enn de store, et faktum Rådet hardnakket benekter. Min venns poeng var at strenge, formaliserte kriterier ville gjøre mer skade enn gavn, fordi angsten for nulling kan tvinge folk til å skrive etter oppskrift.
Er det sant at ‘vi kjenner igjen kvalitet når vi ser den’? Selvsagt ikke.
Blind nulling
