Historiker Oddbjørn Magne Melle har svart på mitt korte innlegg mot hans artikkel «Israels sakrale teflonferniss». Men det meste handler om ham selv og hans utvikling fra å være Israel-sympatisør til å ha blitt det motsatte. Uten at han får plass til argumentene som omvendte ham. Dette kan jeg derfor ikke svare på. Men til slutt gir han «ei empatiøving for den formalistisk-reduksjonistiske filosofiprofessoren». Merkelig at han ikke skjønte at det er nytteløst. Slike som meg (formalistiske reduksjonister) er ikke tilhengere av å la politiske spørsmål avgjøres med empati. Jeg foretrekker argumenter. Empati styres gjerne ubevisst av ideologi. For hvorfor er historieprofessorens empati blitt hengende ved akkurat palestinerne, når det er så mange andre offer her i verden som like gjerne kunne inkluderes av denne følelsen?