Mona Fastvolds film «The World to Come» er for utålmodig, utroverdig og klisjéfylt til å gjøre et varig inntrykk.

Portrett av en kvinne i papp

TABU: Tallie (Vanessa Kirby) og Abigail (Katherine Waterston) forelsker seg bak ektemennenes rygg. Dessverre er det lite å fortape seg i eller forundres over i kjærlighetsscenene. FOTO: SF STUDIOS/SONY PICTURES

I Mona Fastvolds andre film «The World to Come» er det indre sjelelivet først fullstendig underordnet den daglige handlingsverdenen. I grisgrendte omgivelser nord i delstaten New York på midten av 1800-tallet likner Abigails (Katherine Waterston) tilværelse på småbruket med mannen Dyer (Casey Affleck) et hjemmefengsel hvor andre grunnstemninger enn tomhet og lede er bannlyst. På dagstid er tilværelsen uten ham tilsynelatende dømt til å handle om venting, som om alt bare var forberedelser før hjemkomsten hver kveld. Men når Abigail og den nyankomne naboen Tallie (Vanessa Kirby) forelsker seg bak ektemennenes rygg, revner den forutbestemte hinna av daglige gjøremål.

Kultur