Den norske samfunnskontrakten er tuftet på en finstemt balanse mellom rettigheter på den ene siden og plikter og ansvar på den andre. Det er et grunnleggende prinsipp og fundamentet for en bærekraftig velferdsstat – slik også mange av ytringsfrihetens sterkeste støttespillere gjerne påpeker vis-à-vis bestemte religiøse grupper og minoriteter. En slik balanse gjelder derimot ikke på ytringsfrihetsområdet hvor bare det å snakke om konsekvens og ansvar leses som et knefall for totalitære krefter. Det har vært den dominerende tolkning av ytringsfrihet i Norge siden karikaturkrisen i 2006. En strengt bevoktet hegemonisk posisjon omsluttet av tabuer og stramme grenser. Grenser som ironisk nok har gjort diskursen om ytringsfriheten trangere, mer ensrettet og ikke minst mer polarisert.
Når debatten om ytringsfrihet blir for snever, står demokratiet på spill.
Ytringsforsøpling
