Brahms-symfoniene har så mange fallgroper at det lett blir feil uansett hvordan de spilles. Sentralt i verkenes uttrykk er en bred flyt, en strømmende fremdrift, som selv ikke de høyromantiske komponistene kom til å overgå. Uttrykket må balanseres mot en side av Brahms som ofte neglisjeres, som er helt motsatt, nemlig hans arv fra klassisismen. Du hører og ser det i et nennsomt detaljarbeid, som hos Brahms må klinge som foreningen av søt poesi og overbevisende retorikk.
Gammel er eldst
