Tragedie for hvem?

83 sauer ble funnet døde i et fjøs på et gårdsbruk i september i fjor. Elleve av dem som fortsatt var i live var så avmagret at de ble nødslaktet. Sauene hadde ifølge Mattilsynet trolig vært stengt inne i fjøset hele sommeren, uten tilgang til mat. Andre sauer tilhørende samme bonde var ute på beite, og det ble funnet store hauger med rundballer som kunne vært gitt til sauene og lammene i fjøset. Men de var innelåst, fikk ikke mat og sultet i hjel. Saken skal opp for retten nå i slutten av mai.
Slike saker betegnes ofte som dyretragedier. Dette er problematisk, fordi en tragedie antyder at det ikke finnes en tydelig gjerningsperson og et offer, men at det er et tragisk resultat av uheldige omstendigheter, nærmest en ulykke.

Saker som dette er ikke tragedier, det er alvorlig vanskjøtsel eller dyremishandling. Det er en straffbar handling. Det ligger ofte tragiske personlige elementer bak, det gjør det for mange straffbare handlinger, men det gjør det ikke til en tragedie. I 2007 ble det i mediene tatt et oppgjør med bruken av ordet «familietragedie», hvor gjerningspersonen tok livet av sin familie og ofte også seg selv. Dette kalles nå det det egentlig er: mord. Ordet dyretragedie har samme tilslørende effekt, det dekker over brutaliteten offeret må lide under og gir samtidig gjerningspersonen et slags «omstendighetenes alibi».
Ulykker hvor dyr dør eller lider som følge av hendelser og ulykker som ingen direkte kan klandres for eller som kunne vært avverget kan kalles dyretragedier. Men dyr som med noens viten og vilje ikke får fôr og vann eller nødvendig tilsyn og stell er ofre for alvorlig vanskjøtsel og dyremishandling.

Bøndene og familiene det gjelder må få oppfølging ved behov. Men vi må ikke glemme at det utvilsomt er verre å langsomt sulte i hjel i et fjøs fullt av avføring og døde flokkmedlemmer enn å slite psykisk.