Skjønnhet: Marianne Faithfull har plukket fra poesiens aller øverste hylle.
She Walks in Beauty
Panta Rei/BMG
«Life. Death. Rat poison.» Det var de eneste ordene Marianne Faithfull snerret inn i mikrofonen, igjen og igjen, da jeg overvar en lydprøve med henne i halvmørket på The Voice i 1990. Senere satt vi i garderoben, mens hun fortalte: «Det England som jeg elsker, er for lengst forsvunnet. Det er som en illusjon jeg fremdeles bærer inni meg.»
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.