Plastisk trio: Med euro-jazzhåpene Draksler, Eldh og Lillinger i storform.
Somit
Intakt
«Punkt»? Geometriens minste del. Om det er mange nok av dem kan de utgjøre linjer og flater. Men det er også noe som kan stå for seg selv, tilsynelatende uten å peke ut noen retning. «Vrt»? Kan det være et akronym? Eller et onomatopoetikon? Og hva med «Plastik»? Plastikk kan jo være både mykt og hardt, og samtidig smidig og formbart. Og er det ikke litt det vi hører i musikken her, da?
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.