En samtale med Judith Hermann føles spesiell. Hennes kritikerroste fortellinger handler gjerne om møter mellom mennesker og det avtrykk slike møter etterlater. Jeg tenker at hvis ethvert møte er unikt, kan et zoommøte vel også ha det i seg. Forfatteren sitter i sitt hus ved havet, hun har på seg en fornuftig, gråmelert ullgenser, friskheten i kinnene antyder at hun nettopp har vært ute på en av sine sykkelturer langs Frieslands diker. Man kan nesten høre måkene skrike i bakgrunnen. Halvannen time senere begynner vi å snakke om Berlin på 1990-tallet. Har du barn? spør forfatteren, og slik kunne vi sikkert ha holdt på i timevis, men tekanna til Hermann er tom og det samme er blokka mi med spørsmål.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
