Intervju

Fengsels­nos­talgi

På skråss: For Trond Kallevåg har bedehusmusikk og fengselsviser noe viktig til felles.

SØTT OG BITTERT: Trond Kallevåg kan fort bli mett av tungsindig «seriøs» og mollaktig musikk. Han synes det er vanskeligere å skrive god lystig musikk. FOTO: KRISTOFFER VINCENT SØTT OG BITTERT: Trond Kallevåg kan fort bli mett av tungsindig «seriøs» og mollaktig musikk. Han synes det er vanskeligere å skrive god lystig musikk. FOTO: KRISTOFFER VINCENT

Når Trond Kallevåg skal komme i rett modus, liker han å se på gamle bilder av fengsler i Norge på Nasjonalbibliotekets nettsider. For eksempel.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.