Klassekampen har de siste to dagene presentert to relativt kritiske artikler om to fremtredende litterære modernister: Ezra Pound og Knut Hamsun. Begge hadde svært tvilsomme politiske holdninger, som også gjenspeiler seg i litteraturen deres. Problemet er imidlertid kanskje ikke Ezra Pound og Knut Hamsun i seg selv, men den tradisjonelle lesningen av dem, som for en stor del har gått ut på å skille deres politiske holdninger fra litteraturen deres. Man har simpelthen ikke tatt dem alvorlig nok, men diktet vekk eller simpelthen sett bort fra dét i deres litteratur som man ikke liker. Derfor setter jeg pris på både Espen Grønlies artikkel om Ezra Pound, og Ståle Dingstads artikkel om Knut Hamsun. De tar dikterne de skriver om akkurat så alvorlig som disse to dikterne fortjener, de tar dem på ordet.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn