Lesere som allerede har diskutert seg tomme og trette på diskusjonen om litteraturens støtteordninger, får ha meg unnskyldt. Men mens jeg leser Édouard Louis’ seneste bok, «Combats et métamorphoses d’une femme» («En kvinnes kamper og forvandlinger»), som kommer ut i Frankrike i disse dager, tenker jeg først og fremst på dette: At strukturer skaper litteratur. «Combats …» blir gitt ut i Frankrike uten sjangerbetegnelse. Dersom en norsk utgave skulle bli aktuelt – noe vi kan anta at det blir – er det likevel ikke utenkelig at den vil bli utstyrt med merkelappen «roman», for å gjøre den lettere å svelge for dette fordøyelsessystemet for norsk litteratur vi kaller innkjøpsordningen. Hva vil i så fall dette gjøre med lesningen av boka for et norsk publikum? Og mer generelt: Betyr dette at romansjangeren er blitt en tvangstrøye for norske forfattere og forleggere, eller kan man tvert imot si at det får oss til å behandle romanbegrepet på en annen og friere måte enn vi ellers ville gjort?
Kampskrift: Édouard Louis’ bok om moren er grunnleggende viktig i sin
Imot litteraturen
