Ei spansk kvinne drøymde om å bli forfattar. Ho endte i reklamebransjen. Men så fekk ho ein lys idé. Ho ville gi ut barnebøker. I første omgang, særleg for små jenter. Ho ville presentere «some real female characters who had had the determination to believe in their dreams and make these dreams a reality». Slik at dei små jentene kunne «identify with the characters in each story».
Allerede abonnent? Logg inn
Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonalmuseet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Bergjord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.
Helene KnoopDag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.
Øystein HetlandJo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.
Knut Ørke