Albumessay

Fløy en liten blå

Mars 1971: Albumklassikeren «Blue» er på vei ut, helt til Joni Mitchell velger å gjøre essensielle endringer i siste liten.

PÅ VEIEN, VIDERE: Joni Mitchell avbildet i Amsterdam, 1972, året etter at «Blue» skrev henne inn i kanonen, men også viste nye veier videre, evig frihetssøkende i hennes musikalske tilnærming. FOTO: GIJSBERT HANEKROOT/REDFERNS/GETTY Gijsbert HanekrootPÅ VEIEN, VIDERE: Joni Mitchell avbildet i Amsterdam, 1972, året etter at «Blue» skrev henne inn i kanonen, men også viste nye veier videre, evig frihetssøkende i hennes musikalske tilnærming. FOTO: GIJSBERT HANEKROOT/REDFERNS/GETTY Gijsbert Hanekroot

Mitt første møte med «Blue» var tidlig i 20-årene mine. Jeg hadde så vidt begynt å få jobber som musiker og var i gang med min første diktsamling. Men i møtet med «Blue» var jeg ikke musiker eller poet; jeg var en søvnløs som ville få sove igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk sove. Det var en rastløshet, noe som bare lå og kribla under huden min og som gjorde at jeg ikke klarte å falle til ro. Jeg leide et lite, avlangt soverom i kollektiv i Schweigaards gate i Gamlebyen i Oslo. Faren min hadde nettopp blitt friskmeldt fra kreftsykdom, men jeg hadde også vært gjennom et brudd.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Album

Dundrer løs

Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.

Kommentar

Utypisk svensk

For første gang på gudene vet hvor lenge toppes de norske hitlistene av en sang som mer enn noe annet er vakker. Uld – eller ULD, som Une, Lucia og Dagny sikkert foretrekker at vi skriver bandnavnet – har med «Håper at du ser meg nå» plassert seg selv i det krysset (ved Ullevålsveien?) der sår lengsel møter ensomhet, kjærlighetssorg og hekt. Over Lucia Andreadatter Utnems piano og Dagny Braanen Lindgrens trekkspill lytter vokalist Une Lorentze Onarheim etter kjente skritt, og lar skjorta henge på stolen som du bare er ute litt. «Håper at du ser meg nå» hører hjemme i en eller annen sangbok, og er en sånn låt som foreldre på sikt kan ende opp med å synge for barna sine. Hvilket bringer oss over til Sverige. De svenske hitlistene er nemlig ganske annerledes enn de norske. I Spotifys hjemland pusher de nå grensene for hvor mye rart som skal få lov til å dominere Sverigetopplistan før den må legges død og begravet. Som vi har nevnt her i Musikkmagasinet tidligere, er den største utfordringen for en dynamisk svensk hitliste sovesangene til Humlan Djojj, en gullig humle skapt av Staffan Götestam, der sangene er sunget av dattera Josefine. Åpenbart har svenske foreldre sluttet å synge nattasanger til barna sine, og trykker play på Spotify istedenfor.

Album

Midt i krigens sorg

Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.