Elektrifisering av norsk sokkel gir global og nasjonal reduksjon av CO2-utslipp, skriver Erik Lindeberg.

Elektri­fi­se­rings­ef­fekten

MANGE KLIMAMARSJER I EN JAFS: Elektrifisering av sokkelen tilsvarer det å legge ned et 1500 MW kullkraftverk, skriver forfatteren. Her ser vi klimaaktivister fra gruppa «Ende Gelaende» som demonstrerer mot et kullkraftverk i Niederaussem vest i Tyskland. FOTO: INA FASSBENDER, AFP/NTB INA FASSBENDER

Det klart største CO2-utslippet i Norge er knyttet til olje- og gassproduksjonen. Mesteparten av CO2-en kommer fra produksjon av kraft som forgår med nesten 200 gassturbiner. Med noen få unntak er dette kraftproduksjon med svært lav virkningsgrad, i gjennomsnitt cirka 30 prosent. Et vanlig gasskraftverk, hvor varmen fra turbineksosen brukes til å drive en dampturbin, kan gi en virkningsgrad på opptil 60 prosent. Grunnen til den lave virkningsgraden er ikke bare den dårlige utnyttelsen av eksosvarmen, for mange av turbinene kan i teorien ha høyere virkningsgrad enn 30 prosent. Det oppnås bare når turbinen har gunstig belastning, hvilket er langt fra tilfelle på sokkelen. Det er installert langt større kapasitet enn det daglige behovet som varierer over tid, og ofte går turbinene på lav last. De fleste turbiner er ombygde jetflymotorer. Uten store lyddempere på inn- og utløp i tillegg til filter på innløpet, er det umulig å arbeide på plattformene. Dette minsker også virkningsgraden.

Med andre ord