Da søsteren min og jeg var barn, sa faren vår ofte: «Alt som brukes, slites.» Han mente at vi slet unødvendig på ting, for eksempel når vi slamret igjen kjøleskapsdøren istedenfor å lukke den varsomt, eller når vi i kjedsomhet fingret med saker og ting, åndsfraværende. Tre tiår senere gjentar den menneskelige uoppmerksomheten seg i min egen familie, og da sier jeg gjerne, en anelse mer skingrende enn mitt tålmodige opphav: «For å sitere min gamle far» – jeg er nøye med kildehenvisninger – «alt som brukes, slites.» «Og det siterer du veldig ofte», svarer min kone lakonisk. «Har vi mer parmesan?» sier ungene, åndsfraværende og under middels interessert i visdomsord fra krigsgenerasjonen, mens veggene dirrer av braket fra kjøleskapsdøren.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
