I sin dokumentarbok om psykisk sykdom, «Min mor var besatt», som jeg anmeldte forrige lørdag, refererer Peter Øvig Knudsen til en dansk teolog og radiopersonlighet, Helmut Friis, og hans bok «Glæden» (1994): «Synden er å gi opp. Et av kapitlene heter ganske enkelt ‘Synden er det gledesløse’. Og det gledesløse er en form for egosentrisitet.» Dette kunne stått som motto for teolog, kritiker og sakprosaforfatter Eskil Skjeldals romandebut «Fars hage, mors hus», for her er det gledesløse ikke bare selve synden, men også en form for arvesynd.
Selvet: Eskil Skjeldals romandebut er en sterk, men tidvis utmattende skildring av depresjon.
Uten glede
