Både som politisk teoretiker og som aktivist kom Rosa Luxemburg (1871–1919) til å utfordre samtidas mer dogmatiske marxister. Men nettopp de sidene ved hennes bidrag som provoserte kritikerne, virker i dag både aktuelle og forut for sin tid. Ett eksempel er Luxemburgs analyser av den kapitalistiske økonomiens iboende imperialisme og dens utjevning av kulturelle forskjeller. Et annet er hennes insistering på at sosial endring må komme nedenfra, fra grasrotnivå, snarere enn ovenfra gjennom partiprogram og dekreter. «Feiltrinn som blir gjort av en virkelig revolusjonær arbeiderbevegelse», skrev hun i en artikkel om den russiske revolusjonen, «er historisk sett langt mer fruktbare og verdifulle enn den aller beste ‘sentralkomités’ ufeilbarlighet».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
